The Legend of Tarzan er regissert av David Yates, og handler som tittelen sier om Tarzan, jungelens konge, spilt av Alexander Skarsgård. Med seg på laget har han Jane, spilt av Margot Robbie, samt Samuel L. Jackson i rollen som den morsomme reisekameraten.

I starten av filmen blir vi introdusert til skurken i filmen, Leon Rom, spilt av Cristoph Waltz. Rom ønsker å skaffe en gigantisk hær for å ta over Kongo og legge befolkningen i lenker. Planen hans for å finansiere denne hæren involverer og ta Tarzan til fange og å gi han til en lokal høvding som har en høne å plukke med Tarzan. Plottet er simpelt, og heller aldri særlig interessant.

Historien om hvordan Tarzan ble til og hvordan han ble oppdratt av aper blir kort fortalt gjennom flashbacks på tilfeldige steder i filmen. Jeg skulle gjerne likt å sett mer av denne delen av filmen, for det er her jeg føler filmen er mest interessant.

Resten av filmen er en blanding mellom actionscener og en god del dialog. Når det skjer ting, så funker det som regel, men når det ikke gjør det, så er også ganske livløst.

Ensformige karakterer

Karakterene i filmen er stort sett uinspirerte. Skarsgårds fysikk fungerer absolutt i rollen som Tarzan. Svensken er stor, og du tror på at dette er en mann som kan komme i slåsskamp med gorillaer. Dessverre tror jeg jeg kan telle Skarsgårds ansiktutrykk i filmen på en hånd. Karakteren Tarzan er gørr kjedelig, og gjør nesten ingenting for å investere seeren i historien før nesten helt på slutten. Samuel L. Jacksons karakter skulle være den som fikk alle til le. Vi kan se at Jackson har det morro i rollen, men vitsene er ikke mye å le av. De endte tvert i mot opp som bare irriterende, og tok meg litt mer ut av filmen.

Cristoph Waltz viste i Inglorious Basterds og Django Unchained at han virkelig kan det med karismatisk karakterer. Men akk. Som i den nyeste James Bond filmen er Waltz’ karakter kjedelig skrevet, og han ender bare opp som den samme karakteren han nesten alltid spiller, den høflige slemmingen som kan å snakke for seg, men som ikke heller ikke er mer enn det.

Margot Robbie er den eneste som virker som hun absolutt prøver. Jeg likte virkelig Jane i filmen, og hvordan hun ender opp som en sterk i kvinnelig karakter, og ikke den typiske “Damsel in distress” klisjeen.

Grei action, i alt for treig hastighet

Det er ikke bare negative ting å si om “The Legend of Tarzan”, flere av actionscene er gode, og sammen med imponerende effekter ute i jungelen blir flere deler av filmen interessante og handlingsfylte. Problemet kommer av hvor langt det er mellom disse scenene. For gjennomsnittshastigheten i “The Legend of Tarzan” er veldig lav. I deler av filmen måtte jeg sjekke klokka om hvor lenge det var igjen, fordi det skjedde veldig lite på lerretet foran meg. Filmen tar seg også god tid i introduksjonen av plottet, handlingen starter ikke skikkelig før noe som føles som en god halvtime ut i filmen. Avslutningen er derimot det motsatte, det er mye action og mye som skjer, men svært mye av det gir også veldig lite mening, og det hele føles billig etterpå.

Tarzan virker som en ganske kul fyr, og jeg skulle gjerne fått likt å visst litt mer om han. Når Tarzan svinger mellom lianene og er i ett med dyra, det er der du føler filmen er i sonen. Det ble dessverre litt for mye halvpolitisk plott, og for lite som skjedde. “Jungelboken” gjorde det mye bedre, og “The Legend of Tarzan” ender som en helt ok film.