Tone Rise Viken har drevet med kunst stort sett hele livet, og har hatt flere utstillinger, både separert og kollektivt. Hun har ved flere anledninger stilt ut sine malerier i Oppdal.
– Denne gangen skal jeg stille ut kulltegninger. Jeg har ikke tegnet med kull siden jeg studerte, så det har vært veldig morsomt å jobbe med dette igjen. Jeg har tidligere malt mye i akvarell, i tillegg til en god del akryl og strektegninger. Jeg har vært borti alle mulige teknikker opp gjennom årene, forteller Viken.
En av grunnene til at Viken nå holder på med kulltegning, er at hun sliter med å holde pennen lengre. Hun har artrose med smerter og stivhet i ledd.
– Jeg har artrose, men kullet kan jeg skyve uten å bruke makt med fingrene. Da jeg oppdaget dette ble jeg lettet, for det var veldig godt å finne ut at jeg fortsatt kunne drive på med det jeg helst vil holde på med, sier hun
Forberedelsene til utstillingen har hun holdt på med siden i fjor høst.
– Det har vært noen intense perioder, men nå har jeg fått ferdigstilt en god del bilder som jeg skal stille ut, sier hun.
Lys og mørke
Temaet for utstillingen er «Lys og mørke – bo med fjell». Bildene hun har laget kan plasseres i fem kategorier; fjell, flukt, fabel, frykt og frihet.
– Etter at jeg var ferdig med bildene, innså jeg at de kunne plasseres innenfor de begrepene. Jeg har ikke hatt noen plan når jeg har jobbet med dette, jeg har latt papiret og kullet gjøre jobben, sier hun.
I tillegg har hun ikke noen titler på sine bilder.
– Jeg skulle i utgangspunktet ha titler, men etter at jeg la ut noen bilder på Facebook, fikk jeg en kolossal bredde på tolkninger om hva folk opplevde i møte med bildene, så jeg bestemte meg for å droppe titler, sier hun.
– En drivkraft jeg ikke kan rømme fra
Viken er utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo. I tillegg har hun også gått Statens lærerskole i Forming på Notodden. Hun har også vært innom Sør-Trøndelag Fylkes Husflidsskole i Trondheim og deltatt på flere malerkurs i inn- og utland, blant annet under Arne Isacsson.
– Da jeg debuterte med utstilling i Oppdal i 1974, var det akvarell som var tingen. Etter det har jeg vært innom mange forskjellige teknikker, og etter at jeg fikk problemer med fingrene, har jeg vært redd for at jeg ikke har kunnet holde på med det jeg helst vil. Derfor er jeg utrolig glad og takknemlig over at jeg har funnet en måte jeg kan tegne på. Det at jeg får lov til å uttrykke meg, gjør at jeg er tilfreds med livet. Det er en drivkraft jeg ikke kan rømme fra, sier hun.
–Spennende med egen utstilling
Inspirasjonen henter hun fra hjembygda.
– Jeg har en sterk tilknytning til fjell; jeg er oppvokst med Almannberget i ryggen og Storhornet midt i fleisen, sier hun.
Det er to år siden sist hun stilte ut i Oppdal, da i forbindelse med høstutstillingen og sine fire søstre.
Hun har stilt ut flere ganger separat og kollektivt, og forteller at begge deler er veldig spennende på hver sin måte.
– Jeg skal ikke legge skjul på at det er knyttet en større spenning til å stille ut for seg selv, for du blottlegger deg mer på en separatutstilling, sier hun.