Regissør Damien Chazelle viste med «Whiplash» at han virkelig takler det å lage en musikalsk film. Han virker som en av regissørene som har en visjon for hvordan hver enkelt scene skal se ut, og den visjonen ender vanligvis da opp som et praktfullt stykke film.
For «La La Land» er nettopp det, et praktfullt stykke film. Hver enkelt scene er gjennomtenkt, stilfull og innimellom direkte slående. Noen av filmens scener er lange tagninger uten kutt på noe som virker minuttervis, noe som er veldig imponerende og gir en helt spesiell flyt.
Filmen serverer en romanse krydret med selvbevisst Hollywood-nostalgi, fortalt gjennom flere musikalske nummer og et lydspor som vidunderlig fanger følelsene filmen spiller på. Det er vanskelig å ikke være imponert.
Emma Stone spiller Mia, ei ambisiøs jente som har flyttet til Hollywood på grunn av drømmen om å bli skuespiller. Flere ganger støter hun på den unge jazzmusikeren Sebastian, spilt av Ryan Gosling.
De to synger og danser sammen, og her blir det fort tydelig at det er kjemi, selv om karakterene selv kanskje hevder det motsatte. Det blir et forhold mellom dem, preget av lidenskap til hvert sitt felt, og som i løpet av filmen har sine høydepunkt og bunnpunkt.
De ledende skuespillerne fungerer utmerket sammen med hverandre. Både Ryan Gosling og Emma Stone er erfarne skuespillere stappfulle av karisma, noe de virkelig får vist fram i La La Land. Det er så innmari enkelt å like begge hovedkarakterene, og forholdet mellom dem er også veldig interessant.
Sebastian har en drøm å starte sin egen jazzklubb. Han må i løpet av filmen ta et valg om han ønsker å oppnå målet sitt ved å stå for det han selv tror på, eller å gå den enkle veien ved å følge strømmen. Konflikten om å følge sine mål er ikke akkurat noe nytt innenfor film og har blitt gjort flere ganger før. La La Land er heldigvis veldig selvbevisst når det kommer til de mange klisjeene innenfor bransjen den selv portretterer.
Filmen er også veldig selvbevisst med sin bruk av nostalgi. Det som gjør det til den perfekte miksen er at nostalgien hele veien er paret med en solid dose kritikk og parodi. En film som dette kunne ha blitt det tilsvarende til Hollywood som gir seg selv en avrunkning, men La La Land er heller en hyllest til lidenskapen. Filmen har som regel en vri på de velkjente tropene, noe som holder det ferskt. Alt leder opp til en fantastisk sluttsekvens som jeg ikke vil avsløre.
Filmen er som musikaler flest fylt med flere danse – og sangnummer. Musikken og dansen setter godt tonen, men filmen utnytter også musikalsjangeren til å utrykke de virkelige følelsene, både mellom karakterene og til publikum selv. Disse sekvensene er som resten av filmen velkoreograferte og ekstremt godt filmet, samtidig som den musikalske biten virkelig stjeler showet. Både sangene og melodiene gjør et av de beste lydsporene innen film på lenge.
“La La Land” er filmet ekstremt godt og ser fantastisk ut. Den forteller en historie om det fascinerende møtet mellom to lidenskapelige karakterer, fortalt på vidunderlig vis gjennom alle virkemidler musikalsjangeren har å by på. La La Land lykkes som også «Moonlight» gjorde, med å vise følelser og lidenskap. Alt er dekket for en spennende Oscar-utdeling.
Terningkast 6.