Litt bedre enn originalen

Gjenskapningen av «Beauty and the Beast» byr på mer av det samme, men den er samtidig bedre karakterisert og mer storslagen enn tidligere.

4

Kultur

Disney har lenge hatt et imponerende galleri av animerte filmer og karakterer. I åtti år har Disney pumpet ut animerte filmer som for det meste har vært av stor kvalitet, og i de siste årene har Disney også begynt å gjenskape nevnte filmer til mer virkelighetsnært format.

Tidligere forsøk inkluderer blant annet «Alice in Wonderland», «The Jungle Book», «Cinderella» og nå «Beauty and the Beast». Klarer virkelig gjenskapningen å leve opp til det som for mange er en klassiker? I mine øyne så gjør den det, selv om den kunne turt å være mer original.

Kjent stoff

Historien er den samme som vi kjenner den. Belle, spilt av Emma Watson, passer ikke inn i den trangsynte byen hun bor i. Da faren blir tatt til fange i et trollbundet slott drar Belle ut for å finne han og ender opp med å gå frivillig inn i fangenskap mot farens frihet. Fangevokteren er en prins forbannet til et stort stygt beist og resten av slottets tjenere har blitt omgjort til dagligdagse gjenstander.

Selv om hun blir behandlet dårlig av beistet som virker så slemt, begynner likevel Belle å få følelser for han når beistet viser hvordan han virkelig er på innsiden.

Den nye utgaven av «Beauty and the Beast», eller «Skjønnheten og Udyret» som den er mer kjent som på norsk, er for det meste en solid gjenfortelling av originalen som sjelden går langt unna kjente stier.

Den største forskjellen kommer selvfølgelig med det nye formatet, som gjør filmen mer storslagen og episk, spesielt i filmens siste akt. Filmens animasjoner er også veldig gode, Cogsworth, Lumierè og de andre tjenerne ser flotte og livlige ut i mer virkelighetsnært format.

Beast ser også bra ut for det meste, selv om det er noe med animasjonen av et stort beist på to bein som jeg syntes passet bedre til den helt animerte originalen.

Emma Watson er heller ikke dårlig i rollen som Belle, men overbeviser heller aldri helt. Hun er noe stiv, selv om hun fungerer i rollen som skjønnheten.

Sterkere karakterer

Bikarakterene er den delen av filmen som forbedres mest i forhold til tidligere. Motivasjoner og følelser blir utbredd mer enn de var, og denne gangen føles filmen mer ut som et ensemble, i stedet for en film fiksert på det uvanlige forholdet mellom skjønnheten og udyret. Det er fortsatt fokuset i filmen, ikke vær redd, men filmen blir rikere ved at søkelyset blir bredere og mer inkluderende for flere av karakterene. Det gjør også for en mer tilfredsstillende og givende avslutning.

Det er vanskelig å legge slipp på at dette er mer eller mindre samme film som kom ut for over tjuefem år siden. Filmen kunne nok hatt godt av å være mer nyskapende, men likevel er de forandringene som blir gjort gode, og spesielt slutten av filmen er et høydepunkt som bygger på den forbedrede karakteriseringen i filmen. «Beauty and the Beast» er en gjenfortelling av kjent stoff, men er absolutt en solid en.

Terningkast 4