“Pirates of the Caribbean”-serien har alltid vært en guilty pleasure for meg. Det er noe med det store spetakkelet og den fascinerende mytologien som alltid har lyktes med å underholde meg. Det hjelper også at serien så langt har hatt fabelaktig musikk og noen fantastiske spesialeffekter. Så jeg skal innrømme at jeg faktisk var ganske optimistisk for femte film om Jack Sparrow og co. Men dessverre er mye av sjarmen borte og det finnes grenser for hvor mange ganger vi kan se Johnny Depp som Jack Sparrow gjøre akkurat det samme i hver bidige film..
En del år etter siste film blir vi introdusert til Will Turners sønn, Henry (Brendon Thwaites). Han er på jakt etter en gjenstand som kan hjelpe han med å befri faren fra forbannelsen som linker han til Den Flyvende Hollender, men for å finne Poseidons havgaffel trenger han Jack Sparrows hjelp. Samtidig støter han på kaptein Salazar (Javier Bardem), en kaptein som lider under en forbannelse etter at Jack Sparrow sank skipet hans. Salazar er i ganske dårlig humør, mildt sagt, og vil gjøre mye for å drepe Jack. Etter hvert møter Henry endelig på Jack og en kvinne kalt Carina (Kaya Scodelario), de setter ut på jakt etter Poseidons havgaffel, vi har altså et eventyr.
En av tingene som alltid har vært et lyspunkt i “Pirates”-serien er karakterene. Det har alltid vært en artig miks av forskjellige overdrevne personligheter med fascinerende bakhistorier, til og med etter William og Elisabeth forsvant i “On Stranger Tides” var Ian McShane som Blackbeard et lyspunkt. Her derimot er alle de nye karakterene ganske flate og uinteressante, til og med kaptein Salazar, spilt av selveste Javier Bardem er en gedigen skuffelse. Og som nevnt gjør Jack Sparrow akkurat det samme som han gjort tidligere, med samme tonefall som tidligere, og det er bare ikke like morsomt lengre. Det store lyspunktet er selvfølgelig Joffrey Rush som Hector Barbosa, den skuespilleren som ser ut som han har det mest gøy med figuren, og det vises, for Barbosa er igjen den absolutt beste karakteren i filmen, selv om han er det i hver film han er med i.
Så Jack og co er på jakt etter en slags magisk gjenstand som kan gi dem makt, mens han samtidig blir jaget av en forbannet sjøkaptein, høres det kjent ut? Ja det er vel så å si nesten identisk samme plot som i “Dead Mans Chest”, og filmen låner også mange plotelementer fra de andre Pirates filmene i tillegg. Poenget er at her er det nesten ikke en original tanke å finne, og for det meste var det mer underholdende første gangen også. Det hjelper heller ikke at tempoet er alt for sakte gjennom så å si hele filmen. Det er moro å finne i filmen, men det som burde være et fartsfylt sjørøvereventyr blir rett og slett en drøy opplevelse.
Alt er likevel ikke negativt med “Pirates of the Caribbean: Salazar’s Revenge” (eller Pirates of the Caribbean: Dead Men Tell no Tales, som den mye bedre originale tittelen lyder). Som vanlig ser actionscenene flotte ut på lerretet, støttet opp av ikke bare spesialeffektene, som er like skjønne som alltid, men også av det nydelige lydsporet som virkelig er en av mine favorittlydspor innen film. En del av humoren i filmen er også morsom, selv om jeg følte bare jeg lo halvparten så mye som filmen prøvde å få meg til å le.
Alt i alt er “Pirates of the Caribbean: Salazar’s Revenge” en liten skuffelse. Filmen klarer ikke å fortsette med den samme moroa som jeg følte de forrige kapitlene i serien lyktes med. Karakterene er tamme, og det samme er handlingen. Filmen er skjønn å både se og høre på, men det blir bare en middelmådig filmopplevelse sammenlagt.
Terningkast 3.