Stormingen av Normandie er et av andre verdenskrigs mest viktige øyeblikk, også når det kommer til hvor mange ganger det har blitt gjenskapt gjennom film, tv eller spill.

Et annet øyeblikk, som også er forferdelig sentralt for den videre utviklingen av krigen, er evakueringen av Dunkirk (eller Dunkerque). En av forskjellene her er at vi ikke har sett denne hendelsen utspilt på film, før nå. Gjennom “Dunkirk” får vi se evakueringen av byen med samme navn visualisert gjennom en nydelig, men samtidig brutal film.

Før man i hele tatt begynner å se filmen, kan man vite at en film kommer til å bli spesiell bare på grunn av navnet til regissør Christopher Nolan. Om det så er velvisualisert science-fiction, mørk superheltaction, eller intrikat historiefortelling, jeg vil ikke kunne se på noen av Nolans filmer å si at “dette er kjedelig”, og “Dunkirk” er virkelig ikke noe unntak.

“Dunkirk” fortelles gjennom tre forskjellige synsvinkler, en soldat som befinner seg på stranda og prøver å komme seg vekk, en sivil båtkaptein som prøver å frakte soldater over kanalen, og en RAF-pilot med jobb å skyte ned tyske bombefly. Deres historier starter adskilt, men etterhvert i filmen får vi se at de krysser mer over i hverandre. Hvordan ting tar plass rent tidsmessig åpenbares ikke for seeren umiddelbart, men fortelles i tro Nolan-stil litt senere i filmen. Dette var noe som forvirret meg litt, men jeg følte dette var mer min egen feil enn filmens, ettersom den forklarer ting underveis.

Vakker og brutal

Noe som blir klart mer eller mindre minuttet filmen starter, er at lyddesignet er helt på topp. Våpen som avfyres gir et tilfredsstillende drønn, ikke som i mange andre filmer hvor vi bare hører et par klikkelyder. “Dunkirk” inneholder lite dialog, men fokuserer heller på terroren som soldatene opplever. Tyske bombefly entrer scenen til lyden av en fryktinngytende sirene, andre scener er mer drevet at Hans Zimmers vakre lydspor, men lyden av de dramatiske og forferdelige hendelsene er alltid i sentrum.

Rent visuelt er også “Dunkirk” noe av det vakreste jeg har sett, spesielt scenene med piloten Farrier spilt av Tom Hardy. To fly midt i strid over havet er spesielt en av scenene som sitter igjen i hodet mitt. Resten av filmen inneholder også noen virkelig vakre scener, og når de samtidig høres så spektakulært bra ut, lar det virkelig filmens framstilling av terror og skrekk gå utover en.

På samme måte som filmen aldri lar karakterene få en pause, lar den også seeren delvis oppleve det samme. Selv om filmen bare varer i underkant av to timer, kjennes det lengre ut, og det mener jeg virkelig ikke negativt.

“Dunkirk” er en film som handler om overlevelse. Vi får se hva noen vil gjøre for å overleve, men også hva noen vil gjøre for å redde andre, følelsene er dog til stede hele tiden, noe skuespillerne i filmen også gjør en god jobb i å overføre til lerretet. Mark Rylance som sivil båtkaptein endte opp med å bli favorittkarakteren min, og Tom Hardy er alltid en glede å se på.

Flere av de mer ukjente ledende skuespillerne var også solide, til min store overraskelse inkluderer det også Harry Styles. Selv om han kanskje ikke kan sees på som ukjent, har han aldri vært med i en film før, og om han fortsetter som dette kan han ha en god karriere foran seg som skuespiller.

Etter “Dunkirk” sitter jeg egentlig ikke igjen med noe negativt å si, filmen er bare så bra laget. Både lyd og bilde er fantastisk gjennomført, og bidrar til å fortelle en traumatisk historie fortalt på en brutal måte som kjentes ekte hele veien.

Filmen har svært lite dialog, men likevel forteller den så mye, det også på under to timer vel og merke. Historiefortellingen er kanskje noe simplere enn det Christopher Nolan er tidligere kjent for, men jeg føler virkelig at “Dunkirk” kan gå inn i samme rekke med “The Dark Knight” og “The Prestige” som en av hans beste filmer.