Som hobbybonde – og da i ordet rette forstand – ikke sånn bonde som er både bonde og lærer, maskinfører eller sykepleier i tillegg – så har jeg en gjeng med fjærkledde tobeinte i uthuset som bidrar til husholdningen med ferske egg i ny og ne.
Nå i sommerhalvåret er de sågar frittgående, i alle fall mens jeg selv er hjemme og kan holde et halvt øye med tuppene på tunet.
Vel, her om dagen var det som vanlig frislepp og fire frittgående hønefrøkner spankulerte rundt og gjorde tilværelsen for stemorsblomster og prestekrager relativt utrygg.
Selv var jeg ferdig med middagen og tenkte at det kunne passe med en liten ettermiddagslur på sofaen siden sola likevel glimret med sitt fravær. Høneblunden ble litt lenger enn planlagt, og siden været i Drivdalen skifter relativt kjapt våknet jeg av at regnet trommet på ruta – og at hønefrøknene på utsida protesterte noe aldeles forferdelig.
På grunn av at det er små kyllinger i hønsehuset var hønsegården – og der med tak over hodet – avstengt for at kyllingene også skulle få ut i frisk luft. Klageklukkene på utsida fortalte meg at noen ville inn – nå!
Nå skal jeg ikke strekke dette med personifisering og menneskeliggjøring av dyr for langt, men jeg kan nesten sverge på at hønene så på meg med anklagene blikk der de spankulerte på rekke og rad, kaklet misbilligende og liksom var veldig fornærmet – her var det fire frøkner som skulle inn og tørke høna.
De liker å bruse med fjærene og ta seg ut der ute på gårdsplassen, men dagen etter tok det litt ekstra tid før de våget seg ut på tunet.
De var helt klart skeptiske til en ny våt opplevelse; men med litt ekstra maiskorn gikk det til slutt.