Sist gang omtalte jeg fire fine frøkner som tuppet rundt på tunet og gjorde seg til i sola, og som de fleste andre av oss mislikte høljeregnet som kom her om dagen.

I samme omgangskrets, altså en gjeng med høner og kyllinger, er det nå et par unge karer som begynner å vokse seg til og som kjenner at hormonene trenger på.

De av kyllingene som utvikler sånne røde hodepryder, litt større enn dem hos hønene, er i full gang med å bli noen skikkelig tøffinger - og her er det altså ikke bare én hane i flokken.

Det er ikke ille da, av 14 kyllinger som ble kjøpt så små at man ikke kunne se om det var høner eller haner, så er det altså to av dem som aldri kommer til å legge egg.

Begge to lever i lykkelig uvitenhet at det funker slik at når man kommer et stykke ut på høsten så kommer det til å være én igjen - enn så lenge lever de Herrens glade ungdomsdager, og akkurat nå er de kommet i stemmeskiftet.

De tester ut stemmebåndene for tiden, og om det på noen som helst måte skulle kunne beskrives, ja, så må det være noe sånt som at det høres ut som en mellomting mellom det at noen prøver å rive ei katte i to og det å dra neglene over ei skoletavle - jeg burde ha gjort et opptak og solgt det som bil- eller brannalarm.

Og det er ikke sånn at de galer kun på morgenen, neida, det kommer et skrikende rop når du minst aner det, for eksempel når undertegnde er inne i hønsehuset for å samle egg.

Og når det høres ut som om en dårlig operasanger blir myrdet så er det jo klart at hjertet til en stakkars hobbybonde blir satt på prøve rett som det er. Men sånn går no dagan på hobbyhønseriet oppe i Drivdalen.