Du skal nok gå veldig langt for å finne en som ikke har hørt eventyrene om Espen Askeladd, om det så er gangen han kappåt med trollet, målbandt prinsessa, eller fant på noe helt annet.

Folkeeventyrene samlet av Asbjørnsen og Moe, hvor Askeladden er en av gjengangerne, har kanskje blitt sett på som nesten hellige, og dette kombinert med Ivo Caprinos folkekjære dukkefilmer, er vel kanskje noen av grunnene til at vi ikke har sett en storfilm om Askeladden før nå. Men det var også på tide.

Sagnet sier at dersom prinsessa ikke blir giftet bort før hun fyller atten år, så vil det forferdelige trollet, Dovregubben, ta henne og gifte seg med henne isteden. Problemet er bare at prinsessa nekter å gifte seg, i hvert fall med den danske prins Fredrik, som hennes far har valgt ut som hennes brudgom.

Så prinsesse Kristin rømmer hjemmefra og klarer dessverre å støte på ingen ringere enn Dovregubben. Kongen, Kristins far, lover datterens hånd til den som kan klare å redde henne fra Dovregubben, og våre tre brødre Per, Pål og Espen setter ut på det vanskelige oppdraget - å redde henne før prinsen gjør det.

Om det så er inne i kongens slott eller ute i den norske naturen så lykkes filmen virkelig i å ta oss med til verdenen fra eventyrene. Vi får se flere lokasjoner og skapninger fra eventyrene, og både kostymene og sett-designet er på topp, og det er også mye av spesialeffektene, selv om det er veldig lett å se hvor budsjettet ikke strakk til.

En annen ting filmen også lykkes veldig godt med er eventyrfølelsen. Plottet beveger seg raskt. Per, Pål og Espen på reise til Dovregubbens Hall, minte meg faktisk en god del om blant annet «Ringenes Herre», og det er et av de største komplimentene jeg kan gi.

Når det kommer til karakterene i filmen er det litt mer ujevnt. Både Per, Pål og Espen har en veldig god brødre-dynamikk seg i mellom, og det å se deres forhold utvikle seg i løpet av filmen, var for meg en positiv overraskelse. Prins Fredrik er meste parten av filmen den som prøver å ødelegge for Askeladden. Han er en ondskapsfull drittsekk, og det er absolutt alt i karakteren, da hjelper det heller ikke at han også er ganske irriterende.

Prins Fredrik ender aldri opp som noe mer enn et lite sting i siden til det som ellers er en ganske fornøyelig film. Jeg skulle gjerne likt å kunne sagt litt om Prinsesse Kristin, men sannheten er at hun egentlig ikke er så mye med i filmen, som er synd, siden jeg gjerne skulle likt å sett mer av hennes karakter.

Ellers prøver filmen seg på en del humor, og dette er nok rettet i stor grad mot filmens yngre publikum. Det blir for mye promp og slapstick, og jeg lo rett og slett ikke så mye av det.

«Askeladden – I Dovregubbens Hall» er et eventyr som jeg koste meg mye med, og selv om det også kom med en bismak i form av noen under middels karakterer og en del dårlige forsøk på humor, så klarer ikke det å overskygge hvor fornøyelig filmen kan være.

Filmen er en adaptasjon som gjør mye rett med kildematerialet, og det er spesielt å se alt vi har hørt fra eventyrene utspille seg på kinolerretet på en visuelt tilfredsstillende måte. Som en familiefilm vil nok Askeladden være en vinner, men her er det også mye som alle kan like.

Terningkast 5.