Med sitt kalde gufs fra den kalde norske naturen, markerer «Snømannen» den største adaptasjonen av Jo Nesbøs verker til nå, denne gangen med et fullverdig Hollywood-budsjett bak seg. I rollen som Harry Hole finner vi ingen ringere enn Michael Fassbender, og i regissørsetet sitter svenske Tomas Alfredson, kjent for blant annet «Tinker Tailor Soldier Spy».
Alt burde ligge til rette for en skikkelig thriller, og mens Fassbender gjør en god jobb og filmen ser meget pent ut visuelt, er historien langt fra feilfri.
Filmen åpner til en kald scene et eller annet sted i Norge. En ung gutt er vitne til at en mann han kjenner som sin onkel slår og mishandler hans mor, og vi blir til slutt vitne til morens selvmord. Det er en opprinnelseshistorie vi har sett tidligere, og når filmen så hopper mange år fram i tid, forstår vi at den unge gutten vi så, høyst sannsynlig er morderen vår. I nåtiden forsvinner en kvinne nesten sporløst, og politimann og alkoholiker på deltid, Harry Hole, prøver å løse mysteriet sammen med sin kollega Katrine Bratt.
Norske preg
Selv om vi befinner oss i Norge og det er en norsk historie, så foregår hele filmen på engelsk, med innimellom litt norske aksenter her og der, fordelt nesten tilfeldig på karakterene våre.
Det er morsomt å se anerkjente skuespillere som Val Kilmer og J.K. Simmons prøve seg på norske aksenter, til variert grad av suksess, men når mange andre av skuespillerne holder seg til britisk, skjønner jeg nesten ikke helt poenget med det.
Store deler av «Snømannen» er filmet i Norge, og selv om det bare skulle mangle, lærte jeg virkelig å sette pris på det. Filmen har en veldig kald tone, og den norske naturen og omgivelsene bidrar virkelig til å opprettholde denne tonen, det hjelper også at det ser veldig bra ut på lerretet.
Filmen generelt ser faktisk veldig bra ut rent visuelt, og med unntak av noen veldig tvilsomme digitale effekter er settdesignet på topp.
Sur ettersmak
«Snømannen» er et mordmysterie med veldig mange plot-elementer. Harry har en familie og en sønn han ikke tilbringer så mye tid med. Det er også en del av filmen som dreier seg om Oslos bud om å få OL til byen, ledet av rikingen Arve Støp (J.K. Simmons), som det foregår et eller annet mystisk med, noe som også har tilknytning til Katrine Bratts fortid.
Det er mye som skjer, og filmen klarer dessverre ikke å gi mening til alle de forskjellige elementene i historien. Filmen i seg selv klarer absolutt å engasjere, men når vi kommer til avslutningen skjer det veldig brått, og når rulleteksten var i gang var det fortsatt mye jeg følte filmen aldri tok seg tid til å forklare. Når filmens store konfrontasjon i tillegg ender i et antiklimaks, gir det en sur ettersmak i munnen.
Michael Fassbender som Harry Hole var noe av det jeg gledet meg mest til i filmen, og han skuffer som vanlig ikke. Rebecca Ferguson gjør også en god jobb som hans partner, Katrine Bratt. Val Kilmer har en mindre rolle i filmen, og for å være ærlig, fungerte det ikke i hele tatt. Med en dårlig norsk aksent og noe veldig tvilsomt skuespill, var det nesten så jeg måtte prøve å holde tilbake en liten latter.
Til tross for alle sine mangler, må jeg innrømme at «Snømannen» fortsatt var en engasjerende og underholdende thriller. Fassbender er stødig som alltid, og filmen har elegant visuell stil og et plot som lyktes med å holde tak i meg fra starten av. Dessverre lykkes ikke filmen i å oppklare alle trådene fra nøstet som er filmens historie, og avslutningen er i tillegg alt for brå. Filmen vil nok klare å underholde mange, men mangler det som skal til for å bli helt minneverdig.
Terningkast 4