Det er desember måned, og det betyr også alt det flotte som kommer med, jul og advent, eksamen og snart ferie, men viktigst av alt er likevel kanskje ny «Star Wars» film på kino.

Jeg må innrømme at når det kommer til filmer så er det veldig få filmserier som klarer å gjøre meg like forventningsfull som en «Star Wars» film, det er rett og slett noe helt spesielt, nesten litt som julaften. «The Last Jedi» er den andre filmen i den nye trilogien med filmer i sci-fi universet, og er en fortsettelse fra J.J. Abrams «The Force Awakens», som jeg var en stor fan av, selv om det i etterkant er lett å kritisere den for å ikke være særlig original. Jeg var derfor spent på om Rian Johnson kunne rette på dette inntrykket med «The Last Jedi», og nå kan jeg gledelig meddele at det har han klart.

Balansen mellom det mørke og det gode

I kjent stil begynner vi med åpningsrulleteksten som oppdaterer oss på hva som har skjedd opp til nå, og så er vi gang. Vi begynner der «The Force Awakens» avsluttet, Rey (Daisy Ridley) er hos Luke Skywalker (Mark Hamill) og søker kunnskap om de mystiske jediridderne, mens Finn (John Boyega), Leia (Carrie Fischer), Poe (Oscar Isaac) og de andre opprørerne er i flukt fra den onde First Order. Det er stadig en eller annen konflikt som driver plottet framover, og tempoet i filmen er på et godt nivå. Et av problemene dukker i midlertid opp underveis da noen av karakterene drar av på et lite sideeventyr, som gir mening ut ifra plottet, men som aldri er like interessant eller like viktig som mye av det andre som foregår i filmen. Mens Rey og Luke utforsker balansen mellom det mørke og det gode i kraften, føles noe av det andre som skjer i filmen mer som en unnskyldning for at de andre karakterene skal ha noe å gjøre.

Mark Hamill er endelig tilbake for fult som Luke Skywalker, og endelig får vi utforske mer av karakteren og det som har hendt siden «Return of the Jedi». Luke er en av de mest interessante av alle karakterene i Star Wars mytologien, og «The Last Jedi» er en vellykket fortsettelse av Luke Skywalkers historie. Rey og Kylo Ren (Adam Driver) var to av de mest fascinerende nykommerne fra den forrige filmen, og i «The Last Jedi» utvides deres historie betraktelig. Begge er solide i rollene, men Adam Driver gir kanskje den beste prestasjonen i filmen som konfliktfylte og mørke Kylo Ren.

Står på egne ben

Det jeg virkelig liker med filmen er at den har alt det en «Star Wars» film burde inneholde. Vi har episke kamper mellom romskip i verdensrommet, snåle dyr og vesen, en mystisk og fascinerende mytologi og hele tiden med John Williams mesterlige og ikke minst ikoniske musikk i bakgrunnen. Spesielt filmens siste akt burde være en «Star Wars»-fans våte drøm, for her skjer det ufattelig mye kult. Dette er også en historie som klarer å stå mer på egne ben enn den forrige filmen, som tok litt vel mye inspirasjon fra «A New Hope». Det er klart og tydelig at filmen har blitt inspirert fra de forrige filmene, men «The Last Jedi» klarer å være en hyllest til førti år med Star Wars historie, heller enn en kopi.

Det er derimot ikke alt som er helt på plass. Det er blant annet en del ganger filmen prøver seg på humor hvor det bare ikke funker. Ekstra irriterende er det når det skjer i øyeblikk som ellers er dramatiske, og et tvunget forsøk på humor ødelegger stemninga. Som nevnt er heller ikke deler av plottet fullt så interessante som de burde ha vært. Karakterers eventyr virker mer meningsløse når alt kommer til alt, selv om jeg aldri opplevde det som kjedelig, bare mindre engasjerende. Et siste problem jeg hadde med filmen var at en karakters historie drastisk blir avsluttet uten noe form for meningsfylt konklusjon. Jeg vil helst ikke si så mye mer i frykt for avsløringer, men her hadde jeg forventet en del mer enn det filmen ga meg.

«Star Wars: The Last Jedi» fullfører overgangen til en ny æra med stjernekrig. Filmen har nesten alt en skulle ønske seg, om det så er actionsekvenser, snåle skapninger og omgivelser, referanser til de gamle filmene eller fascinerende karakterer. Det er ikke hele tiden filmen er på sitt aller beste, men når den er det, så skinner den virkelig. Det er nok litt tidlig å si om den er bedre en klassikerne, men nå begynner vi virkelig å nærme oss kvaliteten til Star Wars på åttitallet, og jeg gleder meg allerede som et lite barn til neste kapittel i sagaen.