Årets redaksjonelle skråblikk

Når vi skriver artikler skal de være balanserte og objektive; de reglene gjelder ikke for de redaksjonelle skråblikkene!
Kultur

Hvert år på disse tider slipper hele redaksjonen til med sine personlige skråblikk på året som har gått; her er årets bidrag.

Katrine Silseth Nass, journalist

2017 har vært året hvor jeg har fått opplevd ekstremt mye. Ett år fylt med nye bekjentskaper, store begivenheter, opplevelser og ikke minst mye oppussing.

Året kunne ikke startet på en bedre måte. Det var gjennom jobben jeg kom over det som skulle bli min aller første leilighet dette livet. Like før jul i fjor var jeg i en intens budrunde, hvor jeg til slutt ble vinneren. I februar tok jeg over nøklene og en måned med oppussing ventet meg. Jeg har fått ekstremt mye hjelp og jeg har også funnet ut at man ikke må dra til byen for å få hjelp til det som hører med i en oppussing; her i Oppdal har jeg alt jeg trenger. Gjennom oppussingsperioden har jeg fått utrolig god service fra flere butikker jeg har vært innom.

Som journalist i Oppdal og Rennebu får du oppleve mye spennende i løpet av en arbeidsuke. I løpet av dette året har jeg blitt enda bedre kjent med Oppdal og Rennebu og jeg har fått vært på mange spennende oppdrag. Jeg har vært vitne til både oppturer og nedturer på fotballbanen, x-antall julekonserter, heftige diskusjoner i politiske utvalg og saker som virkelig har engasjert folket.

I tillegg til at jeg er journalist i Opdalingen, er jeg også klubbleder. Gjennom dette året har jeg hatt flere turer til Trondheim, hvor jeg har fått faglig påfyll og møtt flere av mine kollegaer. Det har vært mange spennende møter og det er ingen tvil om at det skjer mye spennende i bransjen. Jeg ser fram til å være med på det som skal skje framover.

Snart er det på tide å si farvel til 2017 og ønske 2018 velkommen. 2018 kommer til å bli mitt første år som «oppdaling». Selv om jeg snart har bodd her i fire år, kommer jeg ikke til å legge fra meg i-en. Men jeg har likevel lagt om dialekten og har sluttet å si «vi» og «vi snakkes». Nå går det i «oss» og «oss tållåst».

Jeg trives bare mer og mer her på fjellet og nå som jeg har kjøpt mitt eget lille krypinn og har fantastiske naboer rundt meg, så er det mye som skal til for at jeg ikke skal ha det bra.

Jeg gleder meg til å ta fatt på 2018 og jeg håper du vil være med oss videre på den spennende reisen som venter.

Godt nyttår!


Bjørn Andreassen, journalist

Snart er det et nytt år, og vi kan skrive 2018. Da kan det være greit å reflektere litt over året som har gått. Eller kanskje årene som har gått.

Selv om jeg ikke føler meg så gammel, sier jo antall år noe annet. Jeg minnes for eksempel George Orwells framtidsroman «1984», og at jeg syntes det var fryktelig langt fram i tid. Som 20 – åring var det skremmende lesing. Siden 1984 er det nå gått hele 33 år.

Boken har etter at den ble publisert i 1949 blitt brukt som et varsel om farene som har oppstått med informasjonssamfunnet. Det er vel ingen tvil om at det finnes flere land i verden der Orwells skrekkroman er blitt en realitet. Med falske nyheter og økende overvåking er det kanskje på tide å finne fram boka på nytt også i vår vestlige verden?

Personlig har jeg trappet enda litt mer ned på journalistarbeidet i 2017, og begynt å akseptere at jeg faktisk er pensjonist. Samtidig har jeg stor glede av både journalistjobben og dirigentjobben i musikkforeninga.

Det å oppleve musikkgleden, musikalsk framgang og ikke minst det sterke sosiale fellesskapet er av stor betydning. Etter å ha vært frisk hele livet fikk jeg meg også en liten vekker nå før jul.

En akutt infeksjon som gikk over i sepsis, som er en alvorlig betennelsestilstand i blodet, satte meg raskt ut av raskt ut av spill. Etter elleve dagers intensiv behandling på St. Olavs hospital er jeg nå heldigvis tilbake.

Selv forsto jeg ikke faresignalene, og mente dette bare var en kraftig influensa. Heldigvis forsto kona alvoret, og insisterte på ambulanse og lege.

I ettertid leser jeg på nettet at «Sepsis kan medføre alvorlige og livstruende komplikasjoner som for eksempel sirkulasjonssvikt, respirasjonssvikt, blodleveringssvikt, nyresvikt, leversvikt og blodsyresvikt», og at ubehandlet sepsis som regel vil ende fatalt. Man kan jo bli skremt av mindre.

Heldigvis gikk det bra denne gang, og jeg har virkelig fått erfare hva som er det viktigste i livet.

Nå ser jeg bare fram til å feire jul med hele den fantastiske familien min.

Sannsynligvis fører erfaringene mine også til en litt annen prioritering i det nye året 2018.

Godt nytt år til dere alle!


Maria Kjelstad, fast spaltist

«Maria, hva fikk du til jul? Fikk du noe du ønsket deg?» Nei, det gjorde jeg virkelig ikke. Jeg fikk ikke en tarantell og det er det eneste jeg egentlig ønsker meg.

Fra Store norske leksikon (SNL): «Tarantell, edderkoppart i familien ulveedderkopper. Den er ca. 2,5 cm lang og forekommer i Sør-Italia, hvor den lever i ganger i jorden. I middelalderen trodde man at dens giftige bitt fremkalte kramper, som man søkte å helbrede ved dans («tarantellaen»), så de syke fikk svettet giften ut. Dansere drog fra by til by, nye sluttet seg til, og det utartet til utskeielser og opptøyer. Nyere undersøkelser viser at tarantellen sjelden biter mennesker. Bittet følges av smerte og hevelser, men dødsfall er aldri påvist.»

Så hvorfor får jeg aldri en sånn?!

Forøvrig vil jeg bo i en julebutikk. Jeg elsker julepynt. Gjertrud Sand i "The Julekalender" er mitt store forbilde. Jeg synes aldri det blir for nedpyntet. Det finnes ikke noe bedre enn julepynt. Jeg vil ha julepynten framme hele året. Bortsett fra i påska - eller hvorfor ikke da, forresten?? Ingen forstår meg, buhuhuu!

Men ellers er alt bra, altså. Jeg har store planer for det nye året. Mange nyttårsforsetter. De kommer til å holde til 2. januar, så det blir ny rekord. Vil du høre dem? Nei? Her kommer de: 1. Jeg lover å være snill. 2. Jeg lover å elske alt og alle. 3. Jeg lover å ikke skrive et ord mer enn nødvendig. 4. Jeg lover å hoppe over noe som ikke er bra. 5. Jeg lover å spise en haug poteter. 6. Jeg lover å snakke til alle som snakker til meg. 7. Jeg lover å aldri mer tenke på spøkelser i arkivet. 8. Jeg lover å si «dette var godt/bra/fantastisk/VIDUNDERLIG!» 9. Jeg lover å lære hvordan jeg skal åpne en boks sardiner i tomat uten at tomaten havner i taket eller på veggene. 10. Jeg lover å kvitte meg med alle fobiene mine.

Og nå skal jeg sette meg ned for å lese et koselig drama fra 1800-tallet med handling lagt til juletider. Det heter «Et dukkehjem» og det er Norges fremste bidrag til julelitteraturen. Der danses det tarantella, men det skjer ikke noe vidunderlig og dét synes jeg er vidunderlig.

GODT NYTTÅR!


Arvid Storli, fotograf

Om ikke alle er foreldre, så har vi alle foreldre, eller har hatt. Det vil si vi er alle noen sine barn. Og som barn er det til tider stor enighet om at foreldre ikke har forståelse på noen ting, de skjønner rett og slett ingen ting. Men ettersom man får noe år på baken selv, innser man at foreldrene hadde rett i en god del ting like vel.

Som at tiden bare går fortere og fortere. Et tidsskifte er når man får barn selv, mor – du hadde rett, tiden begynte å gå fortere da. Og tiden føles også å gå fortere for hvert år, jammen hadde de rett der også, og i mye annet jeg ikke skal komme inn på nå. Da er jeg ved poenget, ett år er igjen gått, og det er på tide å reflektere over det som har skjedd siden sist. Mye skjer jo på ett år, men hva er verdt å nevne?

Ny E6 og at det ble roligere borti Brennan, men nei det var i fjor det ja. Jo tiden flyr. Annet da tro, jo jeg fikk fiber, det var hvertfall i år. Og da mener jeg ikke kosttilskudd, men en syltynn glassfibertråd som skal få ting, tiden, til å gå enda fortere. Jo da, det var etterlengtet, og kommer godt med når bilder fra et eller annet skal sendes redaksjonen eller deles på web.

Men samtidig til ettertanke. Jeg husker tiden med gammeldags modem, 56K, det var fort det, i alle fall i forhold til de med bare 33K. Så tiden går fortere for hvert år, og alt skal skje fortere og fortere, vi jager etter å komme fortere frem samme hvor vi skal, og hva vi reiser med. Men om man ser på livet som en reise, har vi ikke lengre samme ønske. Vi vil jo alle ha et langt og godt liv, oppleve mest mulig i løpet av den tiden vi har.

Og et nytt poeng, da må vi ta oss tid. En kineser jeg så i en tulipanpark i Nederland løp for å ta bilder og dokumentere mest mulig på minst mulig tid. For dem er vist antall besøkte steder viktig. Men hva blir opplevelsen? Jeg håper vi aldri kommer dit her, men at vi tar oss tid til å observere, oppleve og reflektere, mer enn å bare dokumentere.

For at tiden går kan vi ikke gjøre med, men vi kan gjøre mye ut av den tiden vi har, om vi tar oss tid.

Med dette, god jul og et riktig godt nytt år!


Vibeke Degn-Petersen, matskribent

Det begynner etter hvert å bli ganske mange år jeg har vært på reise for den gode smak i Opdalingens tjeneste. Og for en reise det er, både i overført og i mer konkret betydning. Kjøkkenet mitt ligger faktisk på andre siden av Dovre, så det er blitt noen turer over fjellet for å få satt gaffelen skikkelig i fjellbygdenes matkultur.

Ikke sånn å forstå at den trønderske matkulturen er fremmed for meg. Nei, som mange andre i vårt langstrakte land er også jeg skaptrønder, selv om jeg er betydelig mer interessert i maten enn fotballagene. Det har ikke minst ledet meg til lokale matprodusenter som slett ikke fortjener å bli kalt «småskalaprodusenter», siden maten de lager har så stor smak og så mange kvaliteter som de «store» ikke klarer å etterligne, uansett hvor hardt de prøver.

Franskmennenes terroir – som er ordet de med stolthet bruker om hvordan jordsmonnet, været og vannet gir spesiell smak til produktene deres – kan bare gå og gjemme seg i sammenligning med den kvaliteten som vokser og gror her oppe i høyden. Jeg tror jeg husker hver eneste slurk, skjefull og smakebit av oster, geleer, lammeretter, poteter, julekaker, molter, spekepølser og hjemmelagede drikkevarer av ymse slag som velvillig er blitt tilbudt meg på min vei i Rennebu og Oppdal, og jeg husker dem med en god smak i munnen.

For meg er fjellbygdene en skattkiste for mat. Selvfølgelig er det godt med smaker fra fjerne himmelstrøk, men det er ikke noe som slår å bli invitert til et trøndersk måltid der maten er vokst opp og høstet inn rett utenfor kjøkkendøra og kokken har solid kunnskap om hvordan råvaren skal behandles for å smake som den skal akkurat her, akkurat nå.

Heldig er jeg som får lov til å smake meg vei gjennom Oppdal og Rennebu. Jeg har allerede pakket kofferten og finjustert smaksløkene for å være klar til det neste jeg har i vente. Et helt år med blanke, tomme tallerkener ligger foran meg, og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg!


Jan Are Melgård, journalist

Hvordan løser du en ordre om å skrive et skråblikk allerede i din tredje dag i ny jobb? Jo, du introduserer deg selv til leserne. Navnet er Jan Are. Jeg har jobbet som journalist i Avisa Sør-Trøndelag og som frilanser for en lokal nettside i min hjemkommune Meldal i de siste fem-seks åra.

Nå står Opdalingen for tur. Det blir en spennende tid med et, for meg, forholdsvis nytt bekjentskap i Oppdal kommune og en gammel venn jeg har besøkt ofte i Rennebu kommune.

Jeg er glad i kultur og synes det er spennende å formidle gode historier fortalt av interessante mennesker. Så får andre ta seg av politikken og de høye herrer i dress og slips.

Personlig er jeg interessert i både musikk, film, litteratur og spill og mye av fritiden går med på å pleie de hobbyene. Fotball er også gjevt - så lenge det er de rette klubbene som spiller, så klart.

De to helgene jeg har tilbrakt i Oppdal så langt i mitt liv, har vært på den herlige skrekkfilmfestivalen Ramaskrik. Det Ramaskrik-gjengen har oppnådd i ei bygd som Oppdal er helt rått.

Gode venner og mennesker med en felles interesse samles for å se gode og mindre gode filmer tre dager til ende. Ramaskrik er virkelig en festival som kan anbefales for alle som ikke lar seg skremme eller for de som elsker det adrenalinkicket flere av disse filmene gir deg.

Siden julen nærmer seg, føler jeg for å gi dere enda en anbefaling. Alle vet at The Julekalender er den beste julekalenderen som noensinne har gått på norsk tv.

Men det i hvert fall ikke jeg hadde forventet, var at Olaf og Gjertrud Sand skulle få hard konkurranse av en ambisiøs komiskrekkjulekalender på TV Norge. «Jul i Blodfjell» heter serien. Filmelskere vil her finne referanser og anerkjennende nikk til klassiske filmer som «The Shining» og tv-serier som «Fleksnes» og «Broen». De over-the-top og superstereotypiske karakterene, med etterforskerne Svein og Nana Soot i spissen, er rett og slett herlig underholdende og jeg tar meg selv i å le langt mer av de ti minutter lange episodene denne serien, enn jeg gjør av de fleste komedier som går på kino.


Jan Inge Flå, journalist

Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre", skriver Erik Bye i sin vidunderlig vakre "Vår beste dag".

En sannhet en journalist i lokalavisa til fulle erfarer, for slik er jo hverdagen for oss bladsmørere; vi skal dekke saker av mildt sagt ymse karakter. Mestringsfølelsen kan det til tider være nokså så som så med, men det er likevel forbausende lite kjeft å få, selv når det som skrives noen ganger bærer preg av hastverksarbeid. Da er det godt å skylde på det som på avisspråket heter deadline. Om dere skjønner?

Årene består gjerne av opp- og nedturer. For meg, slik det er med de fleste av oss. For slik er jo selve livet, er det ikke? Jeg må likevel skynde meg å si at jeg personlig har lite å klage over. Jo da, håret blir stadig gråere, og furene i ansiktet viser med all tydelighet at man i hvert fall ikke blir yngre. På debetsiden registrerer jeg samtidig at jeg fremdeles har hår, og at jeg, enn så lenge, kommer meg ut av senga på egen hånd. Bare det ...

Reform, grensejustering og dårlig kommuneøkonomi har preget mye av skriveriene fra mitt kjære Rennebu. Krevende saker som opptar mange, og som fortjener spalteplass. Ikke så enkelt å forholde seg til for noen hver, og det er i slike stunder, der man sitter på bakerste benk i kommunestyresalen, at man tenker på hvor heldige vi er, vi som har mennesker blant oss som frivillig tar på seg verv og bruker tid på kompliserte saker. Selv om de kan være uenige i veien mot målet, lokalpolitikerne ønsker alle det beste for sin kommune. Jeg har sagt det før; jeg misunner dem ikke.

Da er det straks morsommere å dekke fotballkamper. Spesielt dette året har jo vært en eneste lang opptur for "mitt lag", der de oransje gikk gjennom en sesong uten å avgi poeng i det hele tatt.

Møte med barn og ungdom er likevel det aller mest givende med jobben, om det nå gjelder kulturskolen, idrettsungdom eller noe annet smårollingene måtte ha for seg Disse flotte representantene gir meg så avgjort håp for fremtiden.

Vi ses i 2018, om det nå er i kommunestyret, på fotballkamp eller en kulturskolekonsert. Godt nytt år!


Tobias Ørstad, filmanmelder

Det nye året er snart over oss, og vi begynner å nærme oss en populær tid for å reflektere over det året som snart er omme. 2017 har for meg vært både et spennende og interessant år, for ikke bare fikk jeg oppleve nye storfilmer på kino, men jaggu måtte ikke en småklein filmanmelder begi seg ut på skumle journalistoppdrag også. Å rapportere fra festival uti Åmotsdalen er ikke noe jeg er vant til, men ikke bare overlevde jeg, jeg endte faktisk opp med å storkose meg også. Det er rart hva man får til bare man prøver.

Samtidig har det gått to år siden jeg skrev min første filmanmeldelse for Opdalingen, den gang av «Star Wars: The Force Awakens», og det var en spent Star Wars entusiast som sist onsdag fikk med seg oppfølgeren, «The Last Jedi», på kino. Fansen har så lang vært splittet, men selv må jeg absolutt si meg fornøyd.

Det har blitt noen filmanmeldelser opp til dette punktet, og flere skal det forhåpentligvis bli, for jeg klarer å ikke å se meg selv gå lei med det aller første. 2017 som filmår ble et år dominert av superhelter på lerretet, men hvor også science-fiction sjangeren fikk vise hva den var god for med nye kapitler av både «Blade Runner» og «Star Wars». Som med alle år har det vært høydepunkter og bunnpunkter, vi har fått servert perler som «Dunkirk» og «Moonlight», men også skuffelser som «Assassin’s Creed» og «The Mummy».

Det har uansett vært et godt år å være filmentusiast, for de gangene jeg har kjedet meg i kinosetet har alltid blitt overskygget av de øyeblikkene hvor jeg har blitt sjokkert, rørt eller underholdt av filmen på lerretet foran meg. Om det så er en tøff og rørende fortelling om å være seg selv eller en gjeng med superhelter som slåss til full fanfare, film fungerer utmerket til å fortelle mange forskjellige historier. Ser vi framover til 2018 er det bare enda mer å glede seg til. Klarer Marvel å innfri til ti års oppbygging av sitt eget filmunivers med «Avengers: Infinity War»? Vil Roar Uthaug lykkes med sin «Tomb Raider» adaptasjon? Jeg skal i alle fall gjøre mitt beste for å svare på disse spørsmålene, og forhåpentligvis mer til, og gleder meg til alt det nye året har å by på.


Tore Aasheim, redaktør

Da har vi nok en gang kommet fram til den ene avisa i året, der våre redaksjonelle medarbeidere gjør opp en slags status for året ved å skrive sitt personlige skråblikk. De kan skrive om hva de vil og mene hva de vil – dette er på mange måter deres "ordet fritt" og så blir dere lesere litt bedre kjent med oss som jobber i Opdalingen.

Når det er sagt så skal vi heller ikke glemme våre dyktige medarbeidere på markedsavdelingen, gjengen på kundeservice, budene og alle de andre som må til for at hjulene skal gå rundt for avisa.

Selv om vi gjerne skulle ha vært med utegående og Oppdal og Rennebu ikke er et så altfor stort område å dekke, så rekker vi ikke å møte alle våre lesere personlig. De aller fleste blir kjent med oss gjennom det vi skriver, og siden redaktøren er den som skriver lederartikkelen – altså den teksten i avisa der avisa faktisk mener noe – så blir det ofte til at leserne kanskje tenker at de kjenner redaktøren best.

For noen uker siden skrev en kvinnelig leser følgende til våre kundeservice; "(...) Når det er sagt vil jeg også nevne at denne redaktøren er kjent for å være svært arrogant (...)"

Bare så det er helt klart; det er helt greit å mene at redaktøren gjør en dårlig jobb. Og det er selvsagt like greit å mene at han gjør en god jobb. Det er ingenting som er så trivelig, verken for redaktører eller journalister, å få meldinger via SMS og Messenger der man mener at vi gjør en bra jobb. Ja, og så er det jo litt mindre hyggelig å få negative kommentarer, men så lenge de går på sak og er konstruktive, så er det en del av jobben å få feedback på det vi gjør; det er jo i grunnen den eneste måten vi kan bli enda bedre på.

Som redaktør og øverste ansvarlige for alt (!) som står i avisa, så får jeg videresendt alt som sendes til Opdalingen. Og da får jeg altså også vite at det er en leser der ute som synes jeg er arrogant. Og da må man jo gå litt i seg selv. Personlig tror jeg det er snakk om dialog, kommunikasjon og det å bli kjent, ikke bare via det man leser eller skriver, men over en kaffekopp.

Jeg tror ikke selv at jeg er arrogant. Jeg håper i alle fall ikke det. Men det kan hende at jeg kaller en spade en spade, og det er det kanskje ikke alle som tåler. Men slik jeg ser det så er det mye bedre å være konkret og klar i sin tale, i stedet for å være ullen og tåkete. Og så er det selvsagt helt greit å være uenig. En del av det å være trygg på det som står i avisa er også det å være trygg på hva redaktøren mener.

Om jeg skulle få ett ønske oppfylt til jul så var det å få bedre tid til å snakke mer med dere lesere. Ansikt til ansikt, gjerne over en kaffekopp. Så stikk innom, send en e-post eller slå på tråden; og i mellomtiden ønsker jeg alle våre lesere en riktig god og fredfull julehøytid og et godt nytt år!