William Mattieu Williams var en britisk vitenskapsmann og oppfinner, som i 1856 foretok en lang reise gjennom store deler av Norge. I 1859 ga han ut boka Through Norway with a Knapsack.

Han var ikke den første utlendingen som reiste gjennom Norge. Allerede flere tiår tidligere begynte flere utlendinger å reise i Norge. Dette var ikke det vi i dag tenker på som turister, men vitenskapsmenn og eventyrere som ville utforske et land som lå litt utenfor sivilisasjonen.

Etter et opphold ved Hjerkinn fjellstue, som vi omtalte forrige lørdag, setter Williams kursen nedover Drivdalen.

Nyveien i Drivdalen

Nyveien langs Driva avløste Vårstigen i 1853, tre år før Williams foretok sin reise gjennom Drivdalen. På samme måte som dagens turister, var han imponert over den ville og vakre naturen.

«Veien stuper bratt ned i en dyp dal, i selskap med elven Driva som brøler og skummer blant de steinmasser som hindrer dens løp. Her er storslått natur hele veien ned til Drivstuen. Elven har noen fine fosser, og fjellbekker med smeltevann danner mange småfosser.»

Han beskriver nyveien slik: «Den er utmerket, og man har unngått den fryktelige stigningen på gamleveien som fremdeles ligger der og er litt av en kuriositet.»

Den dag i dag ligger Vårstigen der som en kuriositet, og et minne om tidligere tiders veistandard.

Den nye veien var regnet som et teknisk mesterverk for sin tid. Fra slutten av 1850-årene ble det også bygd telegraflinje langs veien, noe som representerte et viktig steg inn i det moderne kommunikasjonssamfunnet. (Kilde: Oppdals historie, Kjell Haugland).

Drivstuen fjellstue

Williams forteller at han spiste middag på Drivstuen fjellstue, og at han også møtte to engelske turister.

Den ene turisten var en ung mann med et grønt slør foran ansiktet.

«Jeg vil anbefale andre turister som reiser med karjol å utstyre seg med lignende slør, for støvet på disse veiene må virke kvelende på dem som sitter så nær benene til hesten», skriver Williams.

Middagen på Drivstuen besto av egg, skinke, pølser og melk. Et måltid som ikke blir beskrevet på samme entusiastiske måte som måltidene han fikk servert på Hjerkinn.

I boka beskriver Williams kunsten å føre en flytende samtale på et språk man ikke forstår som like viktig som å kunne koke et egg.

Språkutfordringer

«Da jeg har omtrent like stor erfaring i det ene som det andre, drister jeg meg til å gi leseren noen tips som vil gjøre det lettere å lære kunsten.»

For det første, skriver han, «Ta ikke med grammatikkboken. Og hvis du gjør det, så bruk den aldri.»

«For det andre, prøv aldri å be om noe eller si noe i setningsform», skriver han, og mener at man i det hele tatt bør unngå å bruke setninger.

Det han beskriver tyder på at det allerede for 160 år siden fantes en type ordbok for reisende med vanlige ord, uttrykk og fraser til hjelp under utenlandsreiser (parlør).

Hvordan bestille egg på norsk

«Sett at temaet er egg. Den grammatisk fokuserte turisten slår opp i sin parlør på «egg», og finner denne setningen: «Herr vert, dersom deres høns er i vigør, vil jeg sette pris på at De vil gjøre meg den tjeneste å tilberede noen nylagte egg til aftens». Han leser opp av boka med feilaktig uttale på hvert eneste ord, og den stakkars verten blir aldeles ulykkelig.»

Han mener at den praktisk reisende aldri prøver på slike høflige talemåter lest opp fra parløren, men legger an et høflig ansiktsuttrykk, utveksler håndtrykk, smiler og nikker, setter seg til bords, åpner munnen, peker rett inn i den og roper «egg»!

Han råder folk til ikke å si en stavelse mer før han er sikker på at han er forstått, og når det gjelder hvordan egget skal kokes, er han også klar: Unngå spørsmål som «kan De være så vennlig å bløtkoke eggene». Nei, pek på eggene og rop: «Bløte».

I boken har Williams en omfattende og nærmest vitenskapelig beskrivelse av det å koke egg, og mener at egg er en utmerket føde når man beveger seg utenfor allfarvei: «De har den fordel å være tilforlatelig rene innvendig, selv under de ugunstigste forhold.»

I neste avsnitt fortsetter vi reisen til Rise skysstasjon, som lå på Driva. Der gir han en beskrivelse av blant annet ølet som han fikk servert, og som han mente kunne være laget av multer.

Senere følger vi eventyreren på sin reise videre til Aune, Stuen, Sundseth og Bjerkager.

Her kan du lese neste avsnitt i artikkelserien om eventyrlystne Williams: