Det er bra enkelte matretter har godt innarbeidede navn, for se for deg de skjeve blikkene du hadde fått hvis du hadde presentert dagens middag som «klumper av pannekakerøre, kokt i melk». Det ville ikke vært feil heller, for kleppmelk består i bunn og grunn av en kjempemislykket og tykk pannekakerøre som slippes med skje ned i kokende melk. Men klæppsup er heldigvis et kjært barn med mange navn og mange forkledninger.

Kleppmelk og bollesuppe er vanlig fra Trøndelag og nordover til der fastlandet møter Nordishavet, samt litt nedover i de østlandske dalstrøka, der retten lyder navnet klotvelling. Tenker du på ingrediensene, så ser du at dette er grøt lagd på en annen måte, for det hele blir litt mer festlig når du unngår den tunge grøtkonsistensen. Det finnes også lignende retter andre steder. På Vestlandet brukes en variant der melbollene erstattes med kokt middagsris, og på Østlandet brukes det gjerne makaroni i stedet for melboller. Underlig nok smaker det stort sett det samme, men den store forskjellen ligger i at kleppmelka i Trøndelag og Nord-Norge er en middagsrett, mens ris- og makaronivelling sør- og vestpå stort sett brukes som dessert.

For litt siden hørte jeg kleppmelk omtalt som småkårsfolkets festmat, og da falt mye på plass. For dette er enkel mat, laget på de enkleste standardråvarene du kan finne i et kjøkkenskap, men resultatet er så varmt og mettende, søtt, trøstende og kanelduftende at det selv i dag blir litt fest i stua når kleppmelka kommer på bordet.

For meg er kleppmelk duften og smaken av å komme inn etter en lang dag med lek i regn eller snø, få på tørre sokker og å sitte ved kjøkkenbordet og kjenne hvordan varmen fylte opp kroppen for hver eneste lille munnfull med varm og søt melk mens jeg tittet ut på det beksvarte kvelden utenfor vinduet. Ingen har noen gang sagt at de fryser etter å ha spist en bolle varm kleppmelk. Det er så du nesten kan kjenne hvordan varmen sprer seg utover i hele kroppen når maten lander i magen. Og så blir du trøtt. Varm melk har den effekten på folk flest, så bedre sovemiddel enn en stor bolle kleppmelk skal du nok lete lenge etter. Kanskje en tradisjon det er verdt å blåse liv i igjen i en travel hverdag?

KLEPPMELK

(4 porsjoner)

2 egg

4 ts sukker

4-6 dl mel, enten bare hvete, eller en blanding av hvete og bygg (inntil én firedel av melet kan være byggmel)

5 dl melk

2 l helmelk

1 ts salt

Visp sammen egg, sukker og melk. Rør så inn så mye mel at du får noe som ligner på en tjukk pannekakerøre/vaffelrøre. Den skal helst danne en liten topp på skjea og renne sakte av skjea når du legger den i melka, men røra skal ikke være så tykk at den kan formes til fine boller. For mye mel gir beinharde og tunge klepper.

Hell melken i en vid skjele og varm opp til kokepunktet sammen med saltet. Legg små skjefuller med røre i den varme melken. Lag dem litt mindre enn du tror de skal være, for de dobler seg nesten i størrelse når de trekker i melka. Etter fem minutter bør bollene/kleppene flyte i overflaten. Rør gjerne – veldig forsiktig! – i kjelen for å sikre at ingen av kleppene sitter fast på bunnen.

La melka småsimre rett under kokepunktet i minst 5 minutter mer etter at den siste kleppen har flytt opp til overflaten, og gjerne enda noen minutter for å sikre at det ikke er rå melsmak igjen i bollene. Serveres rykende varmt med sukker og kanel på.