Våren er konfirmasjonstid, og årets kull har bestemt seg om de skal la seg konfirmere i kirken eller borgelig. Eller om de skal la være.
Før var det jo slik at konfirmasjonen virkelig betydde noe. Da var man på god vei voksen, mange måtte ut i jobb og det markerte et skille mellom barndom og voksenliv; man gikk for presten med skrekkblandet fryd. Ungdomstiden er et moderne fenomen som har fått ta større og større plass i oppveksten, et slags hvileskjær før man blir voksen; et venterom som stadig flere får problemer med å takle.
Konfirmasjonen er blitt en pengedrevet fest som man gjennomfører noen år før de neste milepælene som er de praktiske stegene mot voksenlivet; den seksuelle lavalderen når man blir 16 og når man får stemme og kjøre opp til bil når man blir 18.
I dag har konfirmasjonen blitt en prøvelse for mange, med gavejag, prestisjebunader og valget om hva man egentlig vil. Konfirmasjonen er i utgangspunktet en bekreftelse på at man i voksen alder holder fast ved det løftet som ens foreldre ga ved dåpen. Det er med andre ord en religiøs tradisjon.
Nå ser vi at mange unge vender kirken og dåpsløftet ryggen, i år er det over en fjerdedel av ungdommen i Oppdal og Rennebu som velger såkalt borgelig konfirmasjon.
Med stadig flere unge som ikke vil la seg konfirmere i kirken og med en "liksom-konfirmasjon" i regi av Humanetisk forbund som skal være et alternativ til den religiøse tradisjonen - har dagens samfunn da egentlig bruk for konfirmasjonen slik den fungerer i dag?
Er det blitt slik at valget står jo egentlig mellom en høytidelig familiefest der man gjør stas på familiens ungdom eller en konkurranse om hvem som får mest mulig pengegaver? Uten konfirmasjonen ville mange foreldre få adskillig lavere skuldre med hensyn til økonomiske utfordringer, de unge slipper prestisjepresset og så kan man tone ned og heller gjøre konfirmasjonen som en religiøs handling til en sterkere og mer personlig handling?