Vi er bedt om gå til valgurnene for å stemme over om vi skal fortsette som en sjølstendig kommune eller slå oss sammen med naboen i sør. Etter min mening er dette valg som handler om mange spørsmål. Det første er sjølsagt om vi ønsker å bli del av en stor kommune? Velger vi bort identiteten vår ved å si ja?

Velger vi et styrket eller svekket lokaldemokrati ved å si ja? Får vi bedre eller dårligere kommunale tjenester ved å si ja? Slik kan en fortsette i det nær sagt uendelige. For meg koker det til slutt ned til hva jeg tror gir mine etterkommere, grenda mi, Rennebu og regionen Rennebu/Oppdal best utgangspunkt for å lykkes inn i framtida.

En måte å prøve å spå om framtida på er å sjå på historiske fakta. Det er ikke hyggelig lesing for Rennebu sin del. Hvis en ser bort fra kortere svingninger, så har folketallet etter at etterkrigsboomen i barnefødsler var over gått jevnt og trutt nedover. I 1965 var vi nede på 2500 innbyggere. Så fikk Rennebu tilført Innset. Dette, sammen med kraftutbygginga noen år senere, gjorde at innbyggertallet var på vei mot 3000 igjen en kort periode. I dag ligger vi igjen rundt 2500.

Etter kraftutbyggingsperioden har Rennebu brukt store ressurser på tiltak/prosjekt som skal gi vekst i sysselsetting og innbyggertall. Dette har ikke virket godt nok. Vi må forene krefter med andre skal vi greie å møte utfordringene som venter oss framover. Her har Rennebu og Oppdal allerede et godt utgangspunkt ved at vi samarbeider på en rekke felt uansett sammenslåing eller ei. I tillegg har vi en del naturgitte forhold i Rennebu/Oppdal som sammen representerer unike ressurser både for næringsutvikling og bosetting. Dette ressursgrunnlaget kan vi etter min mening utnytte aller best hvis vi gjør det i fellesskap.

En annen måte å sjå hvordan framtida blir er å sjå på alderssammensetning. Her ser vi at Rennebu i de nærmeste åra må erstatte en stor del av toppledelsen i kommunen. Her snakker vi om etatsledere, saksbehandlere og andre nøkkelpersoner som er avgjørende for kvaliteten på de tjenestene kommunen leverer til oss innbyggerne. Nå kan en si at det å erstatte noen ledere i Rennebu kan da ikke være så vanskelig. Problemet er bare at dette er en gjennomgående problemstilling i hele kommunenorge. De som ble født i etterkrigsrusen, og som innehar mange av disse stillingene det er snakk om, de er på tur inn i pensjonistenes rekker.

Dette vil skape en konkurranse om kompetanse som vi ikke har sett maken til i kommunesektoren. Da er jeg redd at de store kommunene kommer til å sitte igjen som vinnere. Dette handler om fagmiljø, lønnsvilkår og boattraktivitet. For oss som innbyggere handler det om at vi er avhengige av å ha med oss de beste og klokeste hodene framover for å kunne utvikle kommunen vår.

Et resultat av at vi er blitt så få i kommunen er omfanget av interkommunalt samarbeid. Dette er etter manges mening løsningen for småkommunene. Jeg er sikker på at en større kommune med egen styring over sine tjenester i hvert fall vil gi innbyggerne bedre demokratisk innflytelse. Interkommunalt samarbeid er nå en ting.

Det vi ser nå er at en del små kommuner ser på mulighetene til å kjøpe tjenester i andre kommuner når problemene med å levere gode nok tjenester sjøl melder seg. Da er vi på vei mot det som samfunnsforskerne betegner som formidlingskommunen. Vi ser da konturene av en kommuneadministrasjon som bare styrer tjenester fra - og samarbeidsprosjekt med - andre kommuner. Dette er virkelig skremmende med tanke på lokaldemokratiet.

Sentralisering er en av de største utfordringene i bygdenorge. Dette er noe vi må forholde oss til. Greier vi ikke å skape attraktive bygdesamfunn, så avfolkes bygdene. Eneste måten jeg ser som kan motvirke denne utviklinga er å utvikle levende bygdebyer. I Trøndelag ser jeg Røros, Oppdal og Orkanger som de stedene som har potensiale i seg til å kunne utvikle seg som bygdebyer med stor nok tiltrekningskraft til at de kan utvikle næringsliv og bosetting i sin region. Uten disse, livskraftige, bygdebyene er jeg stygt redd for at områdene rundt i første omgang avfolkes sakte men sikkert slik vi har sett i 60år.

Sjølve sentrene kan nok holde stand, men kanskje er det bare Orkanger med sin nærhet til Trondheim og sin industrikultur som kan være sikret en god utvikling. Derfor kan ikke viktigheten av å stå sammen understrekes sterkt nok. Det er den beste, og kanskje eneste, muligheten vi har for å sikre ei framtid der folk bor og arbeider i Rennebu.

Identitet er for mange det vanskeligste når vi kommer til kommunesammenslåing. Som mennesker betegnes vi på mange måter av hvor vi bor. Vi preges og defineres av grenda eller tettstedet vi bor i. Dette vil forandre seg lite om vi slår sammen kommunene. Vi vil fortsatt bo på Voll, Innset, Berkåk, osv. Stort sett så vil vi gjøre de samme tingene i kvardagen. Men etter min mening vil vi bo i en kommune som er bedre i stand til å møte de utfordringene disse lokalsamfunnene vil møte.

Og da er jeg tilbake til 12.september. Møt opp på valgdagen og si ja til sammenslåing!