Jeg går rett på sak: I november i 2012 ble det lagt ut en artikkel eller tekst om meg på internett av en person som er veldig sint på meg, både fordi jeg som journalist først skrev om, og senere varslet politiet om hans «aktiviteter» blant annet på et utested i Oslo, og fordi jeg vitnet mot ham i en rettsak han anla mot TV2. Det å stille som vitne for TV2 var ikke noe jeg gjorde sånn uten videre, men jeg ville gjøre det som jeg følte var riktig. Jeg mener fortsatt at jeg gjorde rett ved å stille opp.

"Artikkelen" det er snakk om er en heftig røverhistorie med all verdens hårreisende beskyldninger som egentlig er hinsides all fornuft og logikk; jeg skal ha utnyttet barn og unge, jeg skal ha fått sparken på alle arbeidsplasser jeg har vært, jeg skal være økonomisk kriminell og så videre. Teksten er også lagt ut på en blogg med et "offisielt" navn og presentert som en vanlig artikkel, slik at for folk som ikke jobber i media kan tro at dette virkelig er en ekte og seriøs artikkel.

Etter å ha kommet meg over sjokket da jeg ble gjort oppmerksom på teksten, sa jeg likevel til meg selv at enhver oppegående person skjønner at dette er skrevet bare for å skade og ødelegge.

Full åpenhet

Da jeg søkte jobben i Opdalingen i 2013 la jeg fram hele teksten for redaktøren i avisa. Hadde bare en brøkdel av det som står i teksten vært sant, så ville jeg jo ikke ha fått jobben. Dessverre er det slik at dersom du stikker fram hodet enten i en bestemt sak, i media eller i en synlig jobb som redaktør så kan slike tekster dukke opp.

Både sjefen min i Amedia og nå senere i Polaris er blitt gjort oppmerksom på innholdet i teksten og det har vært full åpenhet om artikkelen blant mine kollegaer. Da det ble spørsmål rundt artikkelen sommeren 2013 søkte jeg råd hos en daværende kollega, som nå jobber hos avisa Opp. Hun er en erfaren journalist og kjenner Oppdal godt, og jeg spurte henne hvordan jeg burde forholde meg til innholdet opp mot bygdefolket. "Ikke bry deg om det," svarte hun, "folk her i Oppdal er smarte nok til å se at innholdet er diktet opp."

Heldigvis så hadde hun rett, de aller, aller fleste i Oppdal og Rennebu er både så smarte og oppegående at de ser hva som egentlig er formålet med teksten. Dessverre så oppdaget jeg samtidig at det var et par-tre personer som likevel syntes at det kunne passe godt å spre innholdet litt rundt omkring; motivene kan de jo svare for selv. Heldigvis var det slik at de aller fleste som ble "tipset" om saken, selv tok kontakt med meg for å vite hva dette egentlig dreide seg om. Det synes jeg er både modig og bra.

Rettsak

Nå ble det litt folkesnakk etter hvert likevel, så i samråd med min arbeidsgiver gikk jeg i tidlig vår til rettssak mot artikkelforfatteren der jeg ba om at saken skulle bli fjernet fra nettet. Jeg er ikke den eneste som vedkommende har hengt ut på denne måten, en annen redaktør ble beskyldt for å spre hiv blant sine lesere.

Jeg vant fram i retten og i dommen står det blant annet:

Forliksrådet mener at klager (Aasheim) kunne dokumentere sitt krav i tilstrekkelig grad. Forliksrådet vektlegger at klagemotpart ikke kunne sannsynliggjøre at påstandene i det omtvistede innlegget (...) medførte riktighet. (…)

1. N.N. dømmes til innen to uker fra dommens forkynning til å betale til Tore Aasheim kr 100.000,- i oppreisningserstatning.

2. N.N. dømmes til å fjerne innlegget av 29.11.2012 (…)

3. Tore Aasheim tilkjennes sakens omkostninger (…), med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.

Dommen ble anket til både tingrett og senere lagmannsrett og avvist. Dommen er nå rettskraftig og i tillegg har tingretten vedtatt en dagsmulkt på 6000 kroner per uke som skal betales til staten for hver uke teksten blir stående på nett.

Nettroll over alt

Nettroll finnes ikke bare på Østlandet. De finnes også på en PC i nærheten av de fleste av oss. Som redaktør i en avis er jeg per definisjon forsvarer av ytringsfriheten, og den er nærmest hellig i vårt samfunn. Det skjer ofte at jeg setter ting på trykk i avisa som jeg selv ikke er enig i. I tillegg til å slippe fram hele meningsspekteret i våre spalter, så forventes det av en redaktør at vi liksom tåler en trøkk; kritikk, sinte meninger og kommentarer på sosiale medier. Og selv om det finnes folk som sitter i kjellerleiligheten sin og skriver og deler ting som de vet er feil, bare fordi de er sinna eller redde, så får vi tåle det også – til en viss grad.

Som redaktør må jeg tåle at ikke alle liker jobben jeg gjør, men det å tåle personangrep er ikke en del av jobbinstruksen. Et par-tre personer som er litt sinna på Opdalingen for tiden har den senere tid spredd den omtalte teksten via linker blant annet på Facebook. Derfor har jeg søkt råd hos politiet som nå følger opp saken lokalt. De som sprer teksten er allerede blitt gjort oppmerksom på at den er basert på usannheter og at artikkelforfatteren er dømt i retten. Ved å dele og spre teksten er de bare med å skape trøbbel for seg selv, men det er noe offentlige myndigheter nå tar seg av.

Jeg mener at åpenhet og ærlighet er det beste midlet i slik grumsete saker. Jeg har skrevet flere ledere om at ting vi ikke liker, ikke kan ties i hjel, de må snakkes i hjel. Som redaktør mener jeg også det er viktig å by på seg selv, en lokalavisredaktør som tar seg selv for høytidelig er en dårlig redaktør. Det er viktig at folk som leser avisa vet hvem personen bak tittelen her. Denne gangen velger jeg kanskje å gå ekstra langt, ikke fordi jeg er utrygg på hva jeg selv står for, men for at dere som leser avisa skal være sikre på hva redaktøren står for.

Så er det kanskje noen som sitter igjen med spørsmål. Det kan vi gjøre veldig enkelt. Som jeg har skrevet flere ganger før; ikke snakk om eller til folk – snakk med dem. Det gjelder også i denne saken.

Hvem som helst kan bli angrepet

Denne saken viser at hvem som helst kan bli utsatt for nettroll. Når disse personene går tom for lovlige virkemidler eller argumenter så angriper de person og ikke sak.

Der har jeg en enkel filosofi – få dem ut i lyset – da skjer det med dem som alle andre troll – de sprekker.

Det er viktig å tenke seg nøye om før man deler bilder eller kommentarer for å henge ut folk man ikke liker, eller linker til saker man ikke er sikre på er sanne, og så er det utrolig viktig å lese alt – også det som står i vanlige media – med et kritisk blikk.

En del har kommentert at de ikke skjønner hvordan jeg holder ut, hvordan jeg klarer å stå oppreist og jobbe med slike påstander slengt etter meg. For det første er det veldig fint å få oppleve slik omtanke, det kjennes godt. For det andre har jeg måttet leve med disse «påstandene» over lengre tid, det er blitt som en vane, en slags kreftsvulst, som man aksepterer over tid. Jeg har i tillegg dessuten noen utrolig flotte kollegaer som jeg jobber sammen med i hverdagen og jeg har fått solid støtte hos mine sjefer.

Og det finnes altså massevis av oppgående oppdalinger og rennbygg som har skjønt hva dette egentlig dreier seg om, mens det faktisk bare er et bitte lite fåtall som best kan beskrives som ondskapsfulle, ikke bare mot enkeltpersoner, men mot alle de føler et behov for å angripe på en eller annen måte.

Og da er det egentlig faktisk ganske enkelt; vi kan bare ikke la disse trollene styre livene våre – jeg akter i alle fall ikke å la det skje – verken som Tore eller som redaktør.