Utviklingen av Rennebu har vært og er basert på en plan- og sentraliseringsfilosofi som er båret fram av en administrativ ledelse og politiske representanter, først og fremst H/V og Ap.

De har tilsynelatende ikke evnet å se de langsiktige muligheter for økonomisk vekst i Rennebu kommune. Å legge ned alle grendeskolene, nå Voll og Innset skole, er en klar dokumentasjon på at ”hva som kan gi vekst i Rennebu” er en kompetanse som må videreutvikles. Disse grendene fortjente ikke å få en skolenedleggelse. Voll har tatt entreprenørskap og lokalsamfunnsutvikling på alvor,

- både innen skoleutvikling, landbruksnæringa, privat virksomhet og utvikling av næringsbasert kulturutvikling. Men støtten fra kommunal ledelse har vært beskjeden. Rennebu kommunen, som samfunnsutvikler,  kommer ikke videre før de tar dette inn over seg.

Tiltak i grendene har kommunen hatt et lunkent forhold til i mange tiår. ”BYEN” til tidligere rådmann Withbro, ble  bare et ”luftslott”.

Det mest skuffende jeg som innflytter i kommunen imidlertid opplever, er opplevelsen av at det å vise solidaritet i forhold til å støtte andre sambygdinger i sin kamp for å bevare gode levevilkår for barn og voksne i nærmiljøet er lite utviklet.

Dette gjelder spesielt  kultur og holdninger i deler av grenda Berkåk. Å legge ned alle grendeskoler i kommunen vil redusere tilflytting til kommunen. Mangfoldet av trygge oppvekstsamfunn er borte. Fellesskapsfølelsen er nå satt på en sterk prøve.

Jeg trodde jo også at solidaritet var grunnvollen i Det norske arbeiderparti. Hvilke verdier Rennebu-Ap arbeider ut i fra er ikke lett å forstå.

En kommune kan ikke spare seg fram til en økonomisk bærekraftig framtid. Bare ved å skape ny næring som gir økte inntekter sikrer en levende kommune. Kraftinntekter har gjort at innovasjon og entreprenørskapskompetanse ikke er blitt tilstrekkelig utviklet verken i det offentlige eller i det private. Manglende skatteinntekter skaper store utfordringer.

Hver gang ”pungen er tom” har politikerne tydd til enkle løsninger som å legge ned skoler og barnehager. Men nå er det ikke flere skoler å legge ned og da må man møte de økonomiske utfordringene i framtida med langt mer krevende tiltak.

Skal en lykkes må entreprenørkompetansen utvikles. Håper både administrativ og politisk ledelse møter denne utfordringen med  ydmykhet.

Som barn på 50-tallet, på vei til hytta i Oppdal, husker jeg Berkåk som et sted med en kafè, samvirkelag og bensinstasjon. Slik oppfattes også Berkåk i dag av forbipasserende. Forskjellen er at det er vokst fram et kommunesenter som er preget av inntekter fra kraftinntekter både i kommunale tjenester og bedriftskultur. Man har bevilget seg goder som en burde se fikk store utfordrende økonomiske konsekvenser på lang sikt. Advarslene fra økonomisk ansvarlig i kommunen har vært mange.

Selv om dagens kommunestyre har gjort to uopprettelige valg med alvorlige økonomiske  konsekvenser både på kort og lang sikt, må vi prøve å finne tiltak som kan skape entusiasme igjen. For entusiasmen er alvorlig svekket og ledelsen har en alvorlig tillitskrise i forhold til store deler av befolkningen.

Det gjør det heller ikke enklere at en mangler kapital. For noe må man risikere for å oppnå noe. Det er en ting som er mulig. Det er å skape en utvikling på næringsområder en har kompetanse på og har lyktes med.

Har jeg forstått prosjektet ”Morgendagens Rennebu” intensjoner rett, bør det være grunnlag for å diskutere dette åpent og fordomsfritt.  Hva kommunen kan bidra med og hva næringa må bidra med, bør grundig vurderes. Resultatet kan fort bli et nytt ”luftslott” dersom man satser i de sammen tankebaner og i et nettverk som kanskje har sittet sammen lenge nok. For manglende resultater er ikke vanskelig å påpeke med nedlagte skoler og tomme næringslokaler.

En ting er sikkert, ”det ordner seg ikke” uten en vesentlig kultur – og holdningsendring. Jeg er redd for at de forspilte muligheter kan føre til at siste spikeren i Rennebukista er slått.  Det må både tidligere og dagens politiske og administrative ledelse ta hovedansvar for. Rennebus rike natur og kulturverdier er i ferd med å ende opp i et ”luftslott på Berkåk” eller som det heter i planarbeidet ,”Knutepunkt Berkåk”.