Når Ap-nestor Jostein Berntsen i Opdalingen 13/1 sier at KrF hadde nøkkelen til å få til et bredest mulig forlik om skolestrukturen i Rennebu, men ikke brukte den, krever det korrigering. Enten har Berntsen fulgt for dårlig med i timen, eller så bedriver han regelrett villedning. Det siste ville jeg ikke tillagt en så erfaren og respektert mann som Jostein Berntsen.

At KrF hadde nøkkelen til et forlik, ja! Men at vi ikke brukte den? Jo, så menn, det gjorde vi til fulle, men manglet dessverre tilslutning da det gjaldt som mest. Det bør framgå av det som følger.

Allerede tidlig i prosessen innså KrF at i denne saken måtte en både ”gi og ta” hvis ikke det verste skulle skje. Vi erkjente at Rennebu kommune ikke lenger verken hadde råd eller barn nok til å opprettholde både tre skoler og tre barnehager.

Samtidig så vi like klart at vi ville lide et for stort tap om vi måtte kvitte oss med det rike pedagogiske mangfoldet i Rennebuskolen. Men noe måtte vi gi avkall på.

Som det mest logiske foreslo KrF å nedlegge den minste skolen med kun 20 elever og opprettholde den nest største med 59. Videre valgte vi å foreslå å opprettholde Innset barnehage, i første omgang for ett år. I dette lå det at videre drift av Innset barnehage skulle vurderes på nytt i forbindelse med neste års behandling av kommunebudsjettet. Heller ikke dette er slik Berntsen hevder, at KrF ville legge ned barnehagen på Innset om ett år. Det er en kjent sak at antall barn i barnehagen til tider har vært lavt.

Det er viktig å opplyse at det har vært en god del kontakt mellom partifraksjonene om skolesaken i tiden forut for kommunestyremøtet 10. Januar. Uten å gå i detalj er det viktig for meg å nevne at jeg allerede onsdag 4 januar tok kontakt med ordfører Ola Øie og varaordfører Marit Bjerkås for å drøfte et mulig samarbeid om et bredt flertall.

Hovedintensjonen var å opprettholde Voll skole, men formuleringene kunne vi diskutere. Initiativet ble så fulgt opp i flere samtaler fram mot kommunestyremøtet, uten at det kom til noen avklaring, selv om jeg gjorde helt klart at vi når som helst var villig til å møte dem for å samarbeide videre om dette.

I kommunestyremøtet fremmet jeg som hadde varslet, KrFs forslag, og Sp fremmet sitt. Noe overraskende for mange var det at Eli Krokstad på vegne av AP/H/V-fraksjonen fremmet rådmannens opprinnelige innstilling om å legge ned de to skolene på Innset og Voll samt barnehagen på Innset, allerede fra høsten 2017.

Dette til tross for at samme fraksjon stod bak innstillingen fra formannskapet om å samle alle elevene i Rennebu i lokalene på Berkåk skole først fra skoleåret 2018/19. Snuoperasjonen skyldtes angivelig at opprettholdelse av Voll skole utover inneværende skoleår ville utløse krav om forholdsvis store investeringer i bygningene hvis skolen bare skulle drives i ett år ekstra.

Det som imidlertid for alvor bidro til dramatikk i møtet, var at ordfører Ola Øie på sin side holdt et innlegg hvor han etterlot et inntrykk av at han og muligens flere i fraksjonen, kunne komme til  å stemme for  å opprettholde Voll skole.

Utover dagen gikk det rykter/meldinger om at enkelte i storfraksjonen Ap/H/V tenkte å stemme for et forslag som lå svært nær opp til KrFs syn. Dette bidro til at situasjonen i kommunestyret ble temmelig uoversiktlig. Da Aps gruppeleder etter lang debatt ba om gruppeledermøte, ble det skapt visse forventninger om at ting kunne være på gang.

Forventningene ble dessverre ikke innfridd. Gruppeledermøtet ble svært kort. Det eneste som kom ut av det, var at ordføreren og eventuelt andre i fraksjonen som hadde tenkt på å gå inn for fortsatt skole på Voll, hadde gjort det klart at de bøyde seg for fraksjonen og ville støtte Eli Krogstads forslag.

Da møtet igjen ble satt, meddelte ordføreren på min oppfordring sin avgjørelse for kommunestyret, og Arve Withbro fulgte etter og gjorde det samme. Sp hadde sagt fra om at hele deres gruppe subsidiært ville stemme for KrFs forslag dersom deres eget forslag skulle falle.

Dermed var det avgjort at forslaget om å legge ned to skoler og en barnehage allerede fra høsten, ville bli vedtatt med én stemmes overvekt.

Det var denne situasjonen som fikk undertegnede til å be om ordet og anmode om at man måtte vurdere utsettelse, siden stemningen hadde svingt slik gjennom møtet. Jeg mente at i en så alvorlig sak for bygda burde man ile langsomt. Jeg henvendte meg til ordføreren og spurte om det ikke var klokt å utsette avgjørelsen? Ordføreren ga ikke noe svar på dette.

Møtet ble i stedet avbrutt for eventuelle nye gruppemøter. I denne pausen hadde jeg så kontakt med flere representanter i de ulike fraksjonene, og tilbakemeldingene var meget klare; det var ikke aktuelt å støtte en utsettelse. Jeg innså derfor at et forslag om dette ville bli nedstemt og at det derfor heller ikke ville være klokt å fremme det. Et nedstemt forslag ville ikke ha forandret noe som helst der og da. Slaget var tapt.

På denne bakgrunn framstår det som underlig at Jostein Berntsen etterpå forsøker å fremstille det som at KrF ikke benyttet muligheten til bredt forlik. Det kan ikke annet enn oppfattes som et forsøk på å få Svarteperstemplet over på KrF, noe jeg synes han kunne ha spart seg for.

Dersom Berntsen var opptatt av å bidra til et forlik der han satt i amfiet, hvorfor forholdt han seg så passiv i forhold til egne partifeller i kommunestyret. Som den drevne politiske ringreven han er, burde han i stedet kjent sin besøkelsestid.