Det er snart vår og tiden er kommet for å søke minstemann eller minstefrøkena inn i barnehagen. Dette kan være både spennende og skummelt på samme tid! Kanskje koser man seg glugg i permisjon og synes tiden har gått alt for fort, eller man gleder seg til å starte på en ny hverdag.

Uansett, når barnet skal starte i barnehagen om det er barn nr 1 eller barn nr 3, så kiler det nok litt ekstra i magen til både mamma og pappa.

Som mor er jeg ikke i tvil, man får et helt nytt og bredere syn på barn i barnehagen når man har barn selv.

Jeg sier ikke at man ikke er en god pedagog eller en god barnehagelærer om man ikke har barn, men min erfaring og min mening er at synet på barn i barnehagen og deres behov endrer seg når man får barn selv.

"Bare gå du, han stopper å gråte så fort du er ute av døra." , var en setning som jeg brukte i jobhverdagen min. Dette var jo fakta, barnet sluttet å gråte så fort mor eller far hadde gått og vi sendte ei melding til mor eller far for å vise at nå leker barnet ditt seg og alt er topp.

Først nå forstår jeg, at det å snu ryggen til barnet og gå ut av barnehagen er stort. Jeg forstår nå virkelig hvor vondt det må være å gå fra et gråtende barn og fortsette arbeidsdagen utenfor barnehagen.

Derfor er det godt å vite, når jeg nå skal søke barnehageplass selv, at jeg vet at bygda vår består av assistenter, vikarer, barnehagelærer , barne og ungdomsarbeider og pedagoger som virkelig bryr seg. Jeg jobber selv i barnehage og har vært rundt å praktisert i andre og virkelig opplevd dette. Det finnes nyutdannede som kommer rett fra skolebenken og inn i barnehage livet, vi har de som nærmer seg 60 og har tilbringe flere år i arbeidsmarkedet, nemlig i barnehagen. Der er ansatte uten barn og det er ansatte med barn, far som nettopp er startet jobbe igjen etter permisjon og en mor som straks skal ut i permisjon. Dette er en god blanding og poenget mitt er at vi sammen med ulike erfaringer skaper ei ramme rundt barnehagen og lærer av hverandre. I barnehagen ser man barn på ulike måter, ser ulike behov og tar inn til oss de ulike og unike barna.

Jeg har alltid beundra alle "ledd" i barnehagen, de som kommer fra skolebenken er kanskje opptatt av det pedagogiske innholdet i barnehagen, noe som er topp. Så har du de som har vært i barnehagen en stund, som også er opptatt av det pedagogiske ,men som kan komme med "han må ha melka litt varmere, da drikker han. Varm den litt til i microen du", "han liker den blå smukken bedre enn det grønne" eller "han er ikke trøtt, det ser jeg på han". Sånt gleder mammahjertet! Så har du vikarene som kommer inn og gjør alt de kan for å bli kjent med barna og alltid gjør sitt beste. Jeg ser at det er en gjeng med mennesker som lærer av hverandre og hører på hverandres erfaringer og sammen skaper trygghet og forutsigbarhet for både voksne og barn.

For min erfaring er at rutiner, ikke alltid funker. Vi jobber ikke med en gjeng med roboter, vi jobber med små mennesker. Da jeg selv gikk i permisjon, skulle rutiner inn hos oss så fort som mulig. Det sto overalt "skap rutiner så fort som mulig", "legg barnet på eget rom" osv osv. Vi skulle ikke rugge vogna til mini sovnet og ikke skulle man vugge i søvn på kveldstid. Ved måltid skulle man ikke leke og man skulle ikke gi for mye oppmerksomhet om barnet våkner på natta. Sove skulle man gjøre 9, 12 og 15. hehehe, nei! Det funker ikke sånn, ikke for oss hvertfall. De er som sagt ikke roboter og man kan ikke programmere små barn. Så klart om man holder på lenge nok i barnehagen som hjemme, kommer de gode rutinene inn.

Så blir barnet sykt og man vugger, masserer og stryker barnet til det sovner, mini får sove mellom mamma og pappa og man går lange trilleturer og barnet får sitte å se i vogna til det sakte men sikkert faller i søvn.

I barnehagen får kanskje barnet favoritt maten hver dag, for det viktigste er at barnet spiser. Barnet får også kanskje være inne en dag, mens de andre barna er ute. Så er barnet frisk og rask igjen. Da er det på'an igjen, vi må jobbe inn rutinene.

Ruiner er viktig det altså, men bare til en viss grad. Sånn er det også i barnehagen. Barnet er ikke trøtt 11.30 hver dag og heller ikke alltid sulten når det er frokost. Derfor er det godt å vite at i barnehagen ser de ansatte dette.

"Vi legger jente 2 år først idag, for gutt 2 år ser ikke så trøtt ut. Da legger vi han tilslutt." Barnehagelæreren tar alltid med seg makrell i tomat inn på rommet ved mattid. For hun vet at det liker gutt 2 år så godt. Hun vet også at gutt 2 år liker å drikke av glass og ikke av tutekopp, selv om de andre på gruppa fortsatt foretrekker tutekopp. Hun ser det enkelte barnet og legger til rette for hvert enkelt barn igjennom hele barnehagehverdagen. Fra tidlig morgen til sen ettermiddag og slike har vi mange av her i bygda vår.

Det er så godt å vite, som mor selv. At å sende barnet mitt ut i barnehager i bygda vår, er en trygghet i seg selv.

Jeg kjenner jeg gleder meg til mini skal ut å utforske, få små mini-venner og få sin egen lille mini-plass i barnehagen. Som alle barna er så stolte av. Barnet får kjenne på en selvstendighet og jeg vet at som mor og barnehage er man tilstede for å opprettholde denne selvstendigheten og skape trygge rammer rundt barnets barnehagehverdag.

Dette er det første møte barnet har med det store samfunn og skaper man et trygt miljø fra første stund, er jeg sikker på at det vil ha mye å si for mini's fremtid!

10-poeng og en takk til bygdas barnehager!