Politikerspråk. Hva er det?

Jo, det er et yrkesspråk som brukes for å påvirke samfunnsutviklingen i en bestemt retning. Utydelig, ofte uten konkret innhold, og derfor vanskelig å forstå. For vanlig folk.

Politikere svarer unnvikende på spørsmål, snakker rundt grøten, helgarderer, og er lært opp til at det skal være slik. Trolig i «politikerskolen». Som mange av våre heltidspolitikere etter hvert har gått. En skole som danner grunnlaget for en politisk karriere. Der man utdanner «broilere». Der man lærer det politiske spillet, og hvordan man på best mulig måte kan overleve i et politisk liv. Og gi hverandre jobber.

Et språk som et samlet embetsverk også i mange tilfeller kan stille seg bak. Finnes først og fremst i Storting og statsapparat, men også etter hvert i fylkespolitikken. I mindre grad lokalt.

Når noe «ubekvemt» skal uttrykkes, brukes nye ord og uttrykk. «Krig» er eksempelvis et ord en politikere sjelden tar i sin munn. Krigen i Irak kalte statsministeren for «humanitær aksjon». Andre ord er «utenlandsoppdrag», «hendelse», «episode» eller «konflikt».

Da vi deltok i bombingen i Libya, presenterte forsvarsminister Ine Søreide Eriksen vår deltakelse som et; Kapasitetbyggingsbidrag! En beskrivelse hun senere har benyttet ved flere anledninger.

«Fredsnasjon» er et annet uttrykk som politikere gjentar om Norge. Selv om vi er involvert i 13 forskjellige «oppdrag» rundt om på kloden, ifølge Adresseavisen.

Nærpolitireformen er eksempel på et uttrykk brukt i forbindelse med sentralisering og nedleggingen av 126 lensmannskontorer i landet!

Men «sentralisering» er et for negativt ord til at det kan brukes. Derfor fant de opp «nærpolitireformen».

Selvsagt må det bli mer «nærpoliti» når politiet «sentraliseres»! Det må vi jo skjønne! Selv om bare 13% av de ansatte i politiet selv tror på det! Og der erfaringene fra Sverige og Danmark i ettertid bekrefter at folk føler seg mer utrygge. Samtidig som tilliten til politiet har falt drastisk. Og all lokalkunnskap forsvinner. Som om det skulle være vanskelig å forstå! Personen som fant opp begrepet har sikkert fått bonus. Hvor dumme tror de vi er?

I helsevesenet er sykehus blitt «foretak», «pasienter er blitt produkter», sykdom er blitt «marked» og helbredelse er blitt «ferdigstillelse». «Helsekø» i brukes i stedet for «behandlingskapasitet». Fordi det er forskjell på venteliste og ventetid. Og det siste er kanskje ikke der resultatene er best? Det snakkes om «produktiviteten» i skolen. Hva nå det er. Er det lærernes innsats, elevenes resultater eller bruken av penger det siktes til?

Penger finnes ikke i politikerspråket. I stedet snakkes det om «ressurser», «midler», «bevilgninger» og «budsjett». Det snakkes om «robust» (økonomi, sykehus, nødnett, kommuner osv.) Hvorfor skyr de konsekvent å snakke om «penger»? Ordet som berører de fleste sakene det arbeides med.

Nå for tiden «opplever» politikerne mye, de «føler» og har «magefølelse» for det meste. Gjennom omskrivninger er de dessuten blitt dyktige til å velge ut fakta i samsvar med de hensikter de har. I den grad det finns fakta. For å gjøre saken mer spiselig.

Kommunereformen er et slikt eksempel. Fra regjeringen hevdes det at norske kommuner er for små. Og at de må bli større for at tjenestene skal bli bedre. Helst over 15.000 innbyggere.

Sannheten er at Norge ikke har noen stor andel små kommuner i europeisk målestokk. Land som Italia, Tyskland, Spania, Sveits, Østerrike og Frankrike har langt større andel kommuner med under 5000 innbyggere.

Myten om at Norge har spesielt små kommuner, kan derfor avlives. Den er uriktig. Det samme gjelder påstanden om tjenestene. Det meste av forskningen (DIFI) viser at folk er mer fornøyd i mindre enn store kommuner.

Kan det derfor tenkes at reformen har andre motiver enn de som regjeringen oppgir? Er det å spare penger? I så fall kunne jeg trodd på dem. At de «krydrer» sammenslåinger med noen ekstra engangsmillioner, samtidig som de straffer selv middels store kommuner, som Oppdal – med reduserte offentlige tilskudd, forandrer ikke fakta.

I en fersk NORUT rapport tviler forskerne på at større kommuner gir mer næringsutvikling. Slik det har vært argumentert for. En viktig pådriver for kommunereformen er NHO – Næringslivets hovedorganisasjon. Som trolig har en agenda. Som jeg ikke skal røpe. Alle har jo en agenda. Og bruker de «fakta» som passer.

Politikerspråket er derfor ikke bare hva som sies, men like mye hva som ikke sies. Samt frykten for ikke å bli oppfattet som «politisk korrekt». Mens jeg heller ønsker ærlighet. Å kalle «en spade for en spade». Eller rettere; «en spade for en drittsekk», slik Torbjørn Berntsen i sin tid kalte sin kollega, miljøministeren i England. I forbindelse med en disputt om sur nedbør. Klar tale. Alle forstod hva han mente.