Jeg er en av de heldige som bestandig har trivdes i skolen.

Det er ikke akkurat vanskelig å få med seg at det er mange unger og ungdommer som ikke gjør det. Problemene er sammensatt, og det finnes garantert ikke et godt svar på hvordan dette kan løses.

Men noe av svaret på hvorfor akkurat jeg ser tilbake på fine år som skoleelev, mener jeg å finne ved kjøkkenbordet hjemme. Vi var som unger flest i min generasjon så heldige at mamma var hjemme.

Nesten skummelt å si det høyt med 8. mars friskt i minne og kvinnekamp og likestillings mantraer fortsatt klingende i ørene. Men vi ungene kom hjem med tomme mager til hjemmelaget god mat, til hverandre og til prat, krangel og ikke minst tid.

Hver dag satt alle sammen ved det samme bordet og der skjedde en vesentlig del av min oppdragelse. Søsken korrigerte og veiledet, kritiserte og stilte spørsmål, vi flira og kjekla, akkurat sånn som søsken flest.

Rundt bordet hos oss var det ikke lov til å snakke stygt om andre som selv ikke var til stede og kunne ta til motmæle, og det var strengt forbudt å si noe om lærerne som var av negativ karakter.

Om vi drista oss til å ytre noen små morsomheter så gikk det stort sett greit, men å kritisere eller gjøre narr av medelever eller voksne var aldri tema. Det var nok at pappa kikket strengt på oss, og da tidde vi.

Glapp det noen kommentarer fikk vi umiddelbart korreks. Om læreren reagerte som han gjorde var det sikkert en grunn til det fikk vi høre. Vi skulle ha respekt for andre. Ingen må ledes til å tro at det var så fantastisk bra hele tida, for det var det langt ifra.

Men var det opplevelser som hadde satt seg fast så måtte vi ta utgangspunkt i oss sjøl først og fremst og ikke skylde på andre. Det føltes fryktelig urettferdig noen ganger, og det var også det av og til, men ikke som regel.

Jeg opplevde faktisk ofte når jeg var frista til å klage på noe eller noen at mine brødre kom med positive og gode opplevelser om akkurat den læreren, søsken av den ungen som gikk i klassen min og andre. Mennesker har så ulike ståsted og ulike utfordringer og muligheter, vi ser langt ifra alt, men vi må prøve å bry oss om istedenfor å bry oss med fikk vi høre. Et godt ordtak er å tie om en ikke har noe godt å si om andre.

Rosenrødt var det som sagt ikke, men jeg føler meg likevel utrolig heldig. Jeg husker veldig godt en gang jeg hadde med en skolevenninne hjem, første gangen.

Hun satt rundt et kjøkkenbord med bare ukjente, og var langt ifra særlig komfortabel med det. Hun hadde mista mammaen sin før hun begynte på skolen, og hadde med seg opplevelser i ryggsekken sin som få unger har.

I løpet av måltidet tødde hun opp, fortalte om en pappa som var rå på risengrynsgrøt, som ofte var servert til kvelds og om en kontekst som var helt ulik vår. Som voksen har hun snakka mye om dette, for hun ble ofte med meg hjem etter det.

Det er en verdifull ballast som jeg bevisst har tatt med meg og videreført til egne unger. Ett måltid om dagen har vært forbeholdt oss i familien og gjerne venner på besøk. Telefon og nettbrett har vært og er tabu.

I helgene har vi bestandig prøvd å få til både frokost og middag sammen. Alle som har prøvd vet at trøtte ungdommer er ei utfordring å få ut av senga en lørdags morgen, men er det viktig så tar en sånne kamper, fordi ungene og vi foreldre faktisk fortjener det. Ulike opplevelser former oss som mennesker, på godt og vondt. En bevissthet rundt disse opplevelsene er jeg helt overbevist om er veldig viktig.

Jeg var og er glad i mat. De gangene vi skulle ha heimkunnskap på skolen var det stor stas for min del. Vi hadde flinke lærere som lærte oss å lage god og sunn mat fra botn, til og med leverpostei husker jeg at vi tilberedte på skolekjøkkenet før jul.

Da gikk jeg nok i ungdomsskolen. Vi lærte om næringsinnhold, karbohydrater og proteiner, sukker og fett. Alle syntes nok ikke det var like spennende, men jeg tror de fleste fikk inn verdifulle grunnkunnskaper å ta med seg inn i voksenlivet.

Dette tror jeg er mangelvare rundt om i vårt langstrakte land i dag. I den grad en kan komme med en ønskeliste i såpass god tid før jul. så gjør jeg det. Jeg skulle ønske at det hadde blitt mer fokus på spisebordet og maten vi spiser. Om det er to eller ti i familien, så er den stunda ved bordet verdifull og viktig.

Om maten spises klokka fire på ettermiddagen eller klokka åtte om kvelden er ikke viktig i det hele tatt.

Men god mat, gjerne tilberedt sammen av dem som skal spise, gir gode øyeblikk og gode samtaler en vanskelig kan finne noe annet sted.

Tida ved et bord der en er sammen om mat og opplevelser bør være hverdagspensum over alt. Ingen kan pålegges det naturligvis ikke, men dette er en «kampsak» som fortjener en stor dose oppmerksomhet. Det er lov å ønske.