Det er sikkert ikke noe sjakktrekk å være en person som ikke har hatt som hovedinteresse her i livet å pleie hud, hår og kropp.

Noe av «skaden» kan kanskje spores tilbake til en oppvekst med bare gutter, som ikke var et fnugg interessert i noe som helst jåleri. Det kunne betegnes som litt av et lykketreff hvis de husket å gre håret når de stod opp om morgenen.

Nå er det vel også sagt at det ikke er særlig lurt å skyldig på en trasig barndom, så jeg skal ta det til etterretning. Dagens gutter har jeg inntrykk av bruker vel så lang tid på egenpleie som jentene, så det er vel liten tid om at tidene har forandret seg.

Klær var helt til jeg var oppi tjueåra en dyd av nødvendighet, og heller ikke noe mer for meg, men der har jeg tatt igjen det forsømte pluss litt til.

Hår har jeg også jevnlig fått faglig bistand til, uten at det nødvendigvis kan kalles noe særlig jålete.

Hud derimot har vært et glemt kapittel. Morgenstellet har bestått av kaldt vatn i fjeset for å komme i våken tilstand, såpe har vært brukt til hånd og kroppsvask, og gud forby – langt unna fjeset.

Men med åra kommer forfallet fortere, så det ville kanskje vært lurt med en innstas på fronten; egenpleie. Påska har vært nokså solrik, så fjeset har fått en frisk brun farge innimellom rynkene.

Solbriller er jeg ikke særlig glad i så rynkene rundt øynene har med stor sannsynlighet økt i antall. Mascara og annet har ikke vært med på påsketur i det hele tatt, kun hårbørste, tannkost og en god ansiktskrem med solfaktor og solstift til bruk på leppene.

Det er altså store muligheter for forbedring. Like før påske skulle jeg ta turen innom et parfymeri og kjøpe en ansiktskrem. Jeg tenkte at det nok var lurt at den var både pleiende og reparerende, og spurte damen bak disken om et spesielt merke som jeg hadde brukt tidligere.

Dessverre hadde ikke hun akkurat den kremen, men hun hadde flere andre som var vel så gode må vite, så hun geleida meg innover i lokalet mot noen rikholdig fylte hyller med diverse kremer, rensevæsker og vidunderserum.

Allerede da ante jeg uråd , men jeg er såpass godt oppdratt at jeg gjorde tapre forsøk på å virke interessert i hennes faglige veiledning. Det var særlig et merke hun varmt ville anbefale meg å bruke, og det var en spesialserie med produkter som var tilsatt naturlige mineraler fra blant annet Dødehavet.

Jeg løftet opp en krukke «day cream», men ble raskt fratatt den av den geskjeftige damen med beskjed om at jeg nok behøvde den mer ekstreme sorten. «Beauty before age extreme Uplift day cream» med «Dead Sea Metabiotics» og ulike osmoter som visstnok var utviklet fra partikler i havet.

Kremen inneholdt ekstrakter av blader fra gojibær og palmer, og renset vann fra det samme døde vannet med utrolig pleiende salter og naturlige mikroorganismer som ville gjøre huden min minst ti år yngre og helt rynkefri.

Jeg tok en rask titt under krukka, fikk øye på prislappen og kunne registrere at det ikke var bare effekten som var ekstrem. Damen spurte hva slags rensevann jeg brukte, og det tomme uttrykket i fjeset mitt sa alt som var nødvendig for henne pluss litt til.

Å ikke bruke rensevann på huden var som å kaste pengene for kremen ut igjennom vinduet. Virkninga den hadde på urensa hud var bortimot null kunne hun fortelle, så rensevann bare måtte jeg ha.

Jøss! I den store vanskelige verden begynte konturene av noe fullstendig meningsløst å tegne seg for mitt indre. Her stod jeg og skulle kjøpe pleiende midler til fjeset som kostet en liten formue, samtidig som det befinner seg millioner på millioner av mennesker i verden på flukt fra krig og elendighet, sult og katastrofer.

Hun skjønte sikkert ikke stort hun som hadde som sin store livsoppgave å selge meg dødehavsprodukter som var livsviktige for å unngå rynker og aldring. Da hun trakk fram en nattkrem og et serum som jeg bare var nødt til å kjøpe, så backa jeg ut, bokstavelig talt.

Alskens overtalelser om at huden reparerte seg om natta og at den behøvde nødvendig «verktøy» for å gjøre denne prosessen nyttig, prellet av som vatn på gåsa. Jeg takka for god hjelp, betalte for en bodylotion og en dusjsåpe som skulle være en gave og gikk ut av butikken. Antagelig vil jeg gå også denne våren i møte uten å ha kostbare kremer og serum stående i kjøleskapet.

Ja da, for det rakk hun også å fortelle meg, at alle burde ha et kjøleskap på badet. Kremer, parfymer og andre kosmetiske produkter, tålte nemlig veldig dårlig varme. Toppen av galskap tenkte jeg i mitt stille sinn. Hun var ikke akkurat rynkefri og strålende selv heller, det var kanskje også noe av grunnen til at jeg ikke var overbevist og gikk noen tusenlapper fattigere derifra.

Min samvittighet fører nok til at egenpleien ikke blir topprioritert, denne våren heller. Noen rynker er tross alt en filleting hvis en prøver å se de litt større linjene.