Det virker nærmest håpløst å tre på seg joggeskoene og komme seg ut i frisk luft. Følelsen av å ikke ha behov for å trene har flere ganger stanset meg i å ta en rask løpetur. Jeg tenker at jeg ikke trenger å legge på meg muskler eller få bedre kondisjon.
Jeg har generelt god helse og en kjæreste som liker meg for den jeg er. En liten hund sørger også for at jeg får en til tre turer med frisk luft hver dag, hele uka, gjennom store deler av året. Selv om turene ikke er fryktelig lange, hjelper det på.
Dessverre er nok tankegangen min feil. Alle har vi godt av å øke hjertefrekvensen litt mer enn når vi er stressa for å ikke rekke bussen, eller når vi tror vi har mistet mobiltelefonen, men den ligger i bukselomma vi ikke har sjekket.
To joggeturer i uka høres fint ut med tanke på at de faktisk skal gjennomføres. Mitt inntrykk er at mange legger opp til et altfor krevende treningsprogram. Det skal trenes hver dag, gjerne to økter om dagen hvis tiden strekker til. Tidligere har jeg kommet i gang med regelmessige løpeturer, men ofte har motivasjonen forsvunnet etter to-tre uker. Plutselig går lufta ut av ballongen og jeg mister motet.
Jeg har også vært inne på tanken at jeg skulle skaffet meg en treningskompis. En som kunne hjulpet meg opp av sofaen og presset meg til det ytterste på treningsøktene. Det er det eneste som hjelper når treningslysten ikke er på topp.
Nå håper jeg varmegradene og sola får meg i treningshumør. Hjelper ikke det, er nok alt håp ute.