Bakgrunnen for hele opptrinnet var at LO hadde lansert at de gjennom landets lønnsoppgjør igjen skulle fremme forslag om 6 timers arbeidsdag. I første omgang for folk i jobber der belastninga var betydelig, men etter hvert for alle som var i jobb og som var organisert.

Jeg tidde for en gangs skyld stille, selv om det holdt hardt. Og ja – jeg er faktisk veldig enig med den irriterte personen som mente at nå gikk vi for langt i dette landet når det gjaldt makelighet.

I løpet av hundre år har vi gått fra å jobbe nærmest døgnet rundt for å ha til salt i grauten, til å i dag ha de beste velferd og ferieordningene i verden.

Forandringene har vært formidable. Personen som var motpart i diskusjonen var flammende opptatt av fagorganisasjonene sin fortreffelighet når det gjaldt å ivareta oss vanlige lønnsmottakere på en best mulig måte.

Han mente at arbeidstida måtte kunne diskuteres og revurderes slik at «folk flest» kunne stå lengre i arbeid. Det var både viktig og framtidsretta mente han. For å si det sånn så stod partene nokså steilt mot hverandre, så selv riksmeklingsmannen ville fått store utfordringer med å skape enighet mellom de to kumpanene.

Jeg registrerer at veldig mange er langt mer opptatt av fritida si enn av tida de er i jobb. I løpet av døgnets tjuefiretimer benyttes åtte timer til å arbeide, og resten til fritid og søvn.

Arbeidsuken er for de fleste på i underkant av førti timer, de resterende 130 timene benytter vi til å sove, spise, trene, komme fram og tilbake på jobb, aktiviteter og annet.

Fire timer om dagen benker vi oss ned foran TV eller foran dataskjermen i følge SSB, og særlig den tida vi bruker på sosiale medier øker for hvert år.

De yngste i befolkninga bruker faktisk så mye som tre og en halv time om dagen bare på Internett, og så kommer andre sosiale medier oppå. Som strømmetjenester der de kan se film, lytte til musikk og spille spill. SSB har forsket seg fram til at befolkninga i alderen 16 – 24 år bruker over fem timer i gjennomsnitt hver dag på tv og data. Men så er vi altså så slitne at vi må få mer fritid til overs og mindre tid på arbeid.

Hvordan dette landet kan fortsette å være konkurransedyktige i næringslivet i framtida med sånne overordna mål for oss som skal besørge produksjon og tjenester, er for meg en gåte.

Det må i beste fall være en skikkelig utfordring og i verste fall en real umulighet. Lønna skulle naturligvis stå uforandret mente LO, jobbe mindre og tjene minst like godt skulle være målet.

Med all respekt for de som har gått foran for å sikre oss vanlige lønnsmottakere de godene vi har i dag, så synes jeg det begynner å gå vel langt. Vi krever, forlanger og forventer. Naturligvis vil ingen av oss gå baklengs inn i framtida, sånn at de godene vi har forringes og reduseres.

Men samtidig må vi være realistiske og se hvordan vi kan møte utfordringene i arbeidslivet best mulig, og stå sammen om å løse dem. Da kan det faktisk hende at noen og enhver av oss i større grad enn tidligere må brette opp ermene og faktisk jobbe litt mer.

Det er ikke så lenge siden vi skula på grekerne som hadde forhandla seg fram til tidligere pensjonsalder og sosiale goder som førte til at hele landet gikk konkurs, nå må vi vokte oss vel for å ikke gå i den samme fella sjøl. Arbeid må få status, og vi som arbeider må vise stolthet i mye større grad, over de jobbene vi har.

Greier vi det er vi et viktig skritt på vei tror jeg. For noen år tilbake fikk jeg et dikt av en kollega som jeg har tatt fram og lest med ujevne mellomrom.

Diktet er av en ukjent forfatter og heter Tid til overs;

Min farfars farfar arbeidet 12 timer hver dag – også lørdager

Det ble en arbeidsuke på 72 timer.

Han hadde dessuten gartneri med et lite hus, var brannmann i det lokale brannkorpset, og tenor i sangforeningen.

Han klippet selv håret på sine seks barn, halvsålet familiens sko, hogg åtte kubikkmeter ved til vinteren, samt lagde det meste av inventaret selv.

Min farfars far hadde 54 timers arbeidsuke, han overtok gartneriet og var brannmann han også. Han var med i sangkoret, og klippet håret på sine fire barn. Vedhogsten var innskrenket til en kubikkmeter for han hadde begynt å fyre med kull.

Inventaret kjøpte han.

Min farfar arbeidet 48 timer i uken. Også han drev gartneriet og han var med i fotballklubben.

Det ble ikke tid til hverken sang eller frivillig tjeneste i brannkorpset. Hans to barn gikk til frisøren.

Vedhogst? Nei, men han drev med litt tresløyd innimellom.

Min far er tradisjonsbundet og er derfor med i fotballklubben, men han går aldri dit. Han har lagt ned familiegartneriet – det lønte seg ikke lenger. Barna har flyttet ut av huset der han har elektrisk oppvarming, ellers ville han ikke fått tid til noe i vår oppjagede tid.

Han jobber tross alt 45 timer i uken.

Og jeg selv? Jeg har overhodet ikke tid til overs. Ikke til å synge og slett ikke til å delta i frivillig arbeid,eller skjøtte tillitsverv. Jeg har en lang og slitsom arbeidsuke på 36 timer.