I går kveld, tok jeg min faste runde inn på soverommene til jentene før jeg selv gikk til sengs. Min 7-åring sover godt under dynetrekket fra Frost omgitt av prinsesser og bamser. Ole Brumm-boken vi leser ligger på nattbordet og ved siden av står et glass med vann og en tann.

Hun trakk en løs tann i kveld, var utrolig stolt og hadde store forventninger til besøk av tannfeen i løpet av natten. Videre går jeg inn til min 11-åring, hun har bilde av kjendiser på veggen. Hun leser en ungdomskrimbok og liker å se serier på i-paden.

Vi har lagt frem klær til morgendagen, hun er bestemt på hva hun skal ha på og hva de andre på skolen har på seg. Det naive barnepreget er på vei bort, hun er på vei inn i ungdomsrekkene.

Det er fred og ro i huset, jeg tenker på hvor fort de små barna blir store. Hvor fort de utvikles og på hvilke krav de vil møte fremover. Hvordan blir fremtiden for disse jentene?

Som alle foreldre vil jeg det beste for mine barn, jeg håper jentene skal komme godt igjennom ungdomstiden, vokse opp og bli noen fornuftige voksne. Men jeg kjenner også en bekymring, hvordan vil presset og forventningen påvirke dem, hva blir utfordringen for mine barn og hva kan jeg gjøre for å hjelpe?

Vi hører at det stadig er et press på barn og unge for å være populær, gjøre det godt på skolen og prestere i fritidsaktiviteter. De unge skal ha mange venner, også i sosiale medier og det er viktig med «likes».

Vi lever i en tid der vellykkethet ofte vurderes ut ifra ekstraordinære prestasjoner og ytre faktorer. Dette fremgår tydelig i sosiale medier og i debatten om det prestasjonspresset dagens ungdom opplever.

Mine bekymringer for de unge, ble ikke mindre da jeg leste i Adresseavisen at Trondheim kommune gikk ut med brev til foreldre i grunnskolen, etter en rekke alvorlige hendelser som selvmord og selvmordsforsøk. Byens foreldre ble bedt om å være årvåkne, engasjerte og lyttende voksne og passe på sin ungdom.

Rektorene skrev blant annet følgende: «Alle ungdommer har behov for økt omsorg i en sårbar tid og det er derfor du får denne meldingen nå. De aller fleste ungdommene håndterer tenårene fint. Men det finnes noen ekstra sårbare som trenger økt omsorg fra foreldre og andre voksenpersoner rundt seg. Vi ønsker derfor å oppfordre alle til å bry seg og gi våre barn og ungdommer den støtten de trenger».

Selv om jeg, som mamma, kjente det gikk kaldt nedover ryggen da jeg leste dette, tenker jeg også at det er flott at rektorene setter emnet på dagsorden. Den største feilen vi som foreldre, vi som bygd og vi som samfunn kan begå – er ikke å se utfordringene. Det er svært vanskelig å forutse hvem som har det vanskelig og hvem som får problemer, vår oppgave er å passe på alle.

Nå er det ikke alltid så lett å komme innpå ungdommen, så bruken av eksempelvis skolehelsetjenesten er viktig. Her kan ungdommen snakke fritt, ta opp problemer og få hjelp. Vi i Oppdal har et godt tilbud i skolehelsetjenesten, la terskelen for å bruke den være lav.

Selv om min datter kanskje ikke forstår at mamma også har vært ung, så har jeg det. Jeg husker godt ungdomsårene og hvor vanskelig noen faser var. Overganger i livet vil og har alltid vært utfordrende.

Ungdomstiden er spennende og flott, samtidig som den er vanskelig. Små hendelser, som krangler med venner, brudd med kjæresten og motgang i skolen, kan påvirke ungdom mye. Det er fortsatt tabu å snakke om psykisk helse, spesielt selvmord og selvmordstanker. Men dette er et tema som det er viktig å snakke om og være åpne rundt.

Og når Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging ved Universitetet i Oslo, opplyser at nesten en tredjedel av alle barn og unge forteller at de har hatt selvmordstanker, da er det viktig å ha åpenhet om emnet, slik at ungdommen kan komme å snakke om tankene sine.

Selv i liten bygd som Oppdal er stress, bekymringer, depressive symptomer og prestasjonsjag blitt en utfordring for dagens ungdom. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å se barna slite. Og tanken om at unge ikke finner livet verd å leve, er så vond at jeg nesten ikke tørr skrive om det. Men det må jeg og vi må være åpne, for på den måten kan vi hjelpe ungdommen.