For tiden går det en TV-serie på strømmetjenesten Netflix som heter «13 Reasons Why». Serien handler om en 17 år gammel jente som begår selvmord og som etterlater seg 13 videoopptak og beskjeder til personer som på hvert sitt vis skal ha ført til selvmordet. Serien er både blitt beskyldt for å glorifisere selvmord, og det er også blitt påstått at den har ført til en økning av selvmord blant ungdom.
Det er flere grunner til at vi i media vanligvis ikke skriver om selvmord, én av dem er at man prøver å unngå en såkalt "smitteeffekt". Når en kommersiell TV-kanal gjør selvmord til underholdning så er det ikke overraskende at dette fører til sterke reaksjoner.
Ungdomstiden er spesiell på mange måter, hormonene raser i kroppen og hos de fleste så svinger humøret fra usigelig lykke til den dypeste, mørke ulykkelighet. Kroppspress, karakterpress, viktige veivalg og ikke minst puberteten skaper sterke spenninger og voldsomme følelser, og alle som har opplevd ulykkelig kjærlighet vet hvor grusomt det kan være. I tillegg kan livet på by på andre utfordringer som skaper sterke inntrykk, familietragedier, overgrep, ulykker og så videre.
Livet må og skal uansett leves, og i en ellers utfordrende hverdag er det betenkelig at man lager TV-underholdning av hvordan man tar sitt eget liv. På TV dukker skuespilleren opp på den røde løperen etter at TV-serien er ferdig, i virkeligheten går dyrebare menneskelig tapt.
Om det er én ting som kan sies å være en positiv effekt av TV-serien, så er det at vi snakker og skriver om selvmord. Temaet er tabubelagt, det er vanskelig å snakke om, men TV-serien tvinger og framprovoserer en debatt; og det kan være av det gode.
Om vi blir litt mer oppmerksomme på hverandre så er det flott. Om foreldre eller andre voksne tar seg tid til en prat, ikke nødvendigvis om selvmord, men om hvordan ungdommen i huset egentlig har det, slik at flere ganske føler seg sett og verdsatt, ja, da kan vi oppnå noe bra.
Mange ganger er selvmord fortvilte rop om hjelp – det viktigste er vel kanskje da å vise og kommunisere at det er ok å ikke ha det helt ok, at det finnes andre måter å be om hjelp på.