Snodig dette med navn. Vi får det av våre foreldre, og det kan være et kjært familienavn, et motenavn eller et navn som de liker veldig godt som skal følge poden eller frøkna i familien resten av livet.

Min bestemor, som for øvrig var verdens snilleste menneske, het Berit. Hun hadde født fire gutter til verden, og to av dem døde som nokså små. En fryktelig trist historie, som i tråd med den tids skikk og bruk, aldri ble nevnt. Mine brødre og jeg var hennes eneste barnebarn, og hun var uendelig glade i oss alle sammen. Hun fikk hver enkelt av oss til å føle oss verdifulle og spesielle.

Min eldste bror var attpåtil kalt opp etter hennes to små gutter som døde fire og ni år gamle, og det var garantert noe hun satte pris på, og samtidig følte vemodig. Men det var som sagt et tema som aldri var bragt på bane. Jeg ble oppkalt etter henne og min mormor.

Min mormors fulle navn var Marie Josefine Amalie, riktig så staselig. Og jeg fikk altså det svenske navnet Maj Britt. Min bestemor syntes det var et dårlig navn, og det la hun ikke skjul på. Det ville vært mye bedre mente hun at jeg hadde hett etter henne og mormor og fått navnet Berit Marie. Jeg ser den, men nå var det altså mine foreldre sitt valg den gangen, og de var fornøyde med å gi meg det navnet jeg har i dag.

Likevel bestemte jeg meg nokså tidlig for at hvis jeg noen gang fikk en jente så skulle hun hete det samme som min kjære bestemor, nemlig Berit. Vi har valgt korte og norske navn på våre barn. Mye av grunnen til det var at vi begge to har dobbeltnavn som var populært på 60 og 70 tallet, og det ville vi ikke at våre barn skulle ha.

Fortsatt synes jeg at det er både tungvint og hete to navn, og for så vidt også litt unødvendig. Det var som kompisen til en kar ved navn Jon Ola, som sjøl het Ola, så finurlig sa da de to karene var samla i et lystig lag – du hadde greid det med halvparten du også. Ola Karen var tynn som en strek, og han andre var god og rund.

På hytta har vi rett som det er navnelek som tidtrøyte og underholdning. Vi skal hver for oss skrive opp navn som begynner med en bestemt bokstav, gutt eller jentenavn, og så skal vi på fem minutter skrive ned så mange navn som vi bare makter å huske på et papir. Den som har flest navn som ikke de andre har, vinner. Det er faktisk ustyrtelig morsomt. Det utkjempes til dels harde diskusjoner om hvorvidt det er et ordentlig navn eller ikke, og kreativiteten er stor.

Med aner på Vestlandet så er det lett å skylde på en fjern slektning som bar det utrolige navnet Donkart, og kona hans som het Aksliana. Vår yngste datter heter Eli, oppkalt etter min manns gamle tante. Hun er veldig glad i navnet sitt, og har stor glede av at det er et navn i familien som har en historie som hun fører videre.

Blant annet er en gammel gyngestol som tante Eli flittig brukte og et gammelt bibelskap blitt hennes eie. Stor var derfor undringen da hun flytta til Tigerstaden og gjennom en presentasjonsrunde i kollokviegruppa fikk kommentaren; Eli? Det er jo som Ali med E det. Noen var tydeligvis mer vant med det arabiske navnet på en gutt en det mer nordiske navnet på ei jente.

I vår familie har vi en del navnediskusjoner for tiden. Vi venter vårt tredje barnebarn disse dager, og foreldrene har valgt å ikke vite kjønnet på forhånd. Hun/han, eller kanskje vi kan si hen? har gått under navnet Beige. Studenten vår i Oslo har en medelev fra Harstad og hun kommer stadig med tips til navnevalg som for oss klinger noe underlig. Lerke Lillian har vært en slager på jentesiden og Jack Bernhard på guttesiden.

En venninne hadde funnet et sjeldent navn under en rusletur på en kirkegård, nemlig Burhild, så det er lansert. Likeså Grimhild som var det klingende navnet på et fly vi tok da vi var på en jentetur her forleden. Hagbart har vært foreslått som guttenavn og Per Georg etter bestefedrene.

Så langt har ingen av forslaga blitt med mottatt noen særlig stor begeistring. Artig er det i hvert fall, for oss som finner fornøyelse i sånne aktiviteter. Det finnes utrolig mange morsomme og annerledes navn rundt om i vårt langstrakte land, og folk ved kysten ser ut til å ha et stort forsprang når det gjelder kreativitet og antall navn på en og samme person.

Gunnerius Adolf Lorang Emerius var et klingende navn som en god venninnes oldefar på ei øy utafor Sandnessjøen bar, og en annens tippoldemor het Klara Gunnea Albertine Krestine. Det blir neppe noe sånt som blir navnet på vårt nye tilskudd i familien. Den vordende mor er lærer, og hun er nokså bevisst på at ungen skal ha et navn som barnet greier både og si og skrive sjøl, uten for mye prakk. Da er det stor forskjell på å hete Maximilliam Aleksander og Jo.