(Foto: Marianne Dolpen)

Foto: Marianne Dolpen

Tøft å være sauebonde

Jeg er sauens verste fiende. Er faunakriminell, innavlet og lavpannet. Skuddpremie burde det vært på meg. Det er ikke måte på hvor fæl jeg er. Jeg er til og med til skade for de som går på NAV.

I dag begynte jeg å slippe sau til skogs, men klumpen i magen blir stadig større. Leste kommentarene under en artikkel om den siste ukas ulveskader på VG-nett, og kjente tårene presse på. Til vanlig leser jeg ikke sånt, men til lunsjen i går, så gjorde jeg dessverre det. Jeg og mine kolleger er ikke mye verdt i manges øyne. Jeg er en klamp om foten for storsamfunnet, hevdes det.

Jeg er en lat dyremishandler, som gir faen i dyra mine. Ligger på sofaen og høster subsidier og rovdyrerstatning, i stedet for å gjete sauer og verne dem mot rovdyr. Jeg er sauens verste fiende. Er faunakriminell, innavlet og lavpannet. Skuddpremie burde det vært på meg. Det er ikke måte på hvor fæl jeg er. Jeg er til og med til skade for de som går på NAV. De mener de kunne fått mer i trygd, om det ikke hadde vært for de jævla bøndene.

Jeg sitter på kjøkkenet og ser på dyra mine som beiter fredelig utenfor vinduet. Det er livet mitt dette. Fra jeg var liten, har jeg ønsket å bli bonde. Jeg var med på de fleste av gårdens gjøremål fra tidlig alder, og fant både glede og mening i det å være tett på dyr, jord og naturen ellers. Gleden har vært med meg, også etter at jeg ble bonde selv. Men stadig har jeg lurt på hvorfor vi bønder orker, og hvorfor vi holder ut år etter år, tross alle disse som helst skulle sett oss døde.

Hvorfor orker jeg å få under halve lønna en vanlig nordmann har, for den jobben jeg gjør? Hvordan orker jeg å slippe sauene til skogs, når jeg er livredd for hva som skjer med dem? Lettelsen når dyra er satt inn på høsten, avløses fort av angsten for neste sommer. Hvordan holder jeg ut skjellsordene som hagler? Det er nok å være bonde, for ikke å snakke om sauebonde. Det siste er aller verst, for de er i veien for rovdyra og spesielt ulven.

Det snakkes om at ulvedebatten er preget av følelser. Jeg kan ikke skjønne, hvordan så mange kan ha sterke følelser, for et dyr de aldri har sett. Samtidig hevder de at sauebønder er følelseskalde, og ikke bryr seg om dyra de steller hele året og som de hjelper til verden. Dyr som vi gjør alt vi kan for at skal leve. Nyfødte lam som ikke puster, som man gir munntilmunn til, uten tanke for at man får fostervann, blod og gørr i munnen.

Timene man bruker på syke og svake dyr, selv om man innerst inne vet at nesten alt håp er ute.  Sorgen man kjenner, når en sau dør fra lammene sine og de nekter å forlate henne. Hvor trist det er, når en sau breker sårt i dagevis, etter lam som ikke lever lenger. Jeg kjenner det langt inn i hjerterota.

I dag slapp jeg omtrent en tredjedel til skogs, med blandede følelser. Jeg ønsket dem en god sommer og lykke til på ferden. De aller fleste vil jeg nok hilse på i løpet av sommeren, men det å slippe dem ute av syne gjør vondt. Spesielt når en ser hvordan ulven har startet sine herjinger nede på Østlandet. Like omfattende ulveangrep har man visst ikke sett før, sies det.

Jeg håper virkelig vi slipper besøk av gråbein og andre rovdyr her, men sånt kan man aldri vite. Jeg har snakket med flere, som sier at om vi får et lignende angrep, så er det kroken på døra og det blir det her og. Det er ikke verdt lidelsene til folk og dyr. Politikerne klarer ikke å bestemme seg for om de vil ha rovdyr eller beitedyr, og bidrar dermed til omfattende lidelser i skog og fjell, uten spor av anger eller ansvarsfølelse.

Så godt det hadde vært, om man hadde visst at dyra var trygge. Så godt det hadde vært, om jeg som bonde, hadde blitt respektert på lik linje med andre nordmenn. Og så godt det hadde vært, om jeg kunne fått litt forutsigbarhet og ei lønn som de fleste andre.

Mer å lese på Opdalingen:
 
comments powered by Disqus
Leses nå
 
Meninger

Frels oss fra de gode løftene

Problemet er at så snart valget er over så forsvinner løftene som dugg for solen.

Rivjern i halsen

Jeg vet ikke hva det er med meg og mitt immunforsvar, men etter at jeg var russ i 2012, har det som en gang var et av mine sterkeste forsvar, sviktet meg.

Så kva har fråværsgrensa og sjukelønsordninga til felles?

Eg vil eigentleg ikkje vere hovmodig, men altså: kva var det eg sa?

Viktig å ta i bruk martnan

Rennebumartnan er noe av det mest gjennomarbeida, anerkjente og velkjente som Rennebu har å by på.

Vær til stede her og nå

Du trenger ikke betale mange kroner for å dra på opplevelser, for du får uansett med deg det som skjer på sosiale medier.