Denne uken har Oppdal kommunestyre vedtatt handlingsplanen for kommunen for fire nye år.

Store ord og solid pengebruk, millionene har flydd i alle retninger, til gode, velmente og viktige tiltak.

100 millioner hit og 100 millioner dit, de folkevalgte tok seg råd til både industribygg for Spekematen og ny idrettshall i samarbeid med fylkeskommunen – ingenting å si på det – her var det gode kår for både valgløfter og framtidsvisjoner.

Men mens millionene raste av gårde hadde våre folkevalgte det litt verre med å fordele tusenlappene. Et forslag fra Kari Toftaker (Sp) om å øke rammen for ordningen med nydyrkingstilskudd til 300 000 for bøndene falt på stengrunn; økningen på 150 000 kroner så kommunestyret seg ikke råd til.

Dette gir feil signaler til en jordbruksnæring som på mange måter har vist seg å få foran hva utvikling og vilje til endring angår.

Prosjekter som "Fjellandbruket" har skapt nasjonal oppmerksomhet, pelsdyrnæringen vår er blant de beste i landet, flere bønder satser tøft på robotfjøs og så er det nå en gang slik at vi ikke kan be bøndene om å produsere mer mat uten å gi dem redskapene til å gjøre dette.

Mange vil kanskje påstå at bøndene får nok tilskudd som det er. Det skal vi ikke ha noen formening om, men det er altså forskjell på millioner til framtidsprosjekt og 150 000 signalkroner som ville gitt en god del bønder, blant dem flere nye i næringen, en puff i riktig retning; vi vil at dere skal dyrke opp mer mark, vi vil at dere skal styrke landbruket i Oppdal slik at kommunen får enda flere trygge ben å stå på.

Ordføreren brukte i et av sine innlegg begrepet "utgift til inntekts ervervelse". Disse tusenlappene til bøndene ville nettopp ha vært det, men tusenlappene forsvant i skinnet av praktbygg som idrettshall og industribygg.

Ungdommen som skal bruke idrettshallen trenger mat for å yte og Oppdal spekemat trenger råvarer for å videreforedle – hvem er det som produserer dette da, kjære folkevalgte?