Når du er oppvokst på landet, er du vant til å ha veldig mye uteområde. Stor hage, plen og alt annet som følger med. Men det som er litt flaut, er at jeg kun har klipt gress en gang i mitt liv. Jeg har på en eller annen måte alltid klart å lurt meg unna den arbeidsoppgaven.
Jeg husker en gang jeg måtte til pers, og da måtte jeg slå vår egen plen i tillegg til fotballbanen i nabolaget. Jeg husket jeg hatet det. Å skubbe det tunge beistet bare for å få klipt ei plen. Det var litt armer og bein for å forstå seg på maskinen, men teknikken kom etter hvert.
De siste årene har vi investert i en såkalt robotklipper hjemme, som har fått navnet Magnar. Dermed har ikke behovet for å klippe plen vært like stor.
Men her om dagen måtte jeg gjøre noe som jeg ikke hadde gjort på lenge. Jeg måtte klippe plen. Når du kjøper leilighet følger det med et vist ansvar, og uteområdet skal se presentabelt og fint ut. Problemet er at det er en god stund siden det ble klipt, så gresset nådde meg til midten av leggen. Nervøs og skjelvende fikk jeg start på klipperen og satte i gang med å få plenene mi på rett kjøl igjen.
Jeg har heldigvis ikke den største plenene, så det hele skulle gå relativt kjapt. Jeg kom meg fort inn i teknikken og det hele gikk til slutt som en lek. Nå handler det meste om å få til ei fin plen og at den skal klippes jevnlig.
Stolt av meg selv etter bragden, måtte resultatet selvfølgelig dokumenteres til familie og på sosiale medier. Ikke at jeg fikk så veldig mange tilbakemeldinger, men jeg kunne stolt sette på plass gressklipperen i boden og så ute på verandaen og beundre mitt mesterverk.