Med Matt Reeves tilbake i regissørsetet fra forgjengeren, var “War for the Planet of the Apes” en av filmene jeg virkelig hadde gledet meg til denne sommeren. De forrige filmene i serien er begge to solide filmer som forteller historien om hvordan et virus gjør apene intelligente, og samtidig slår ut nesten hele menneskeheten.

Apene i serien er ikke bare vanlig animerte, men spilt av ekte skuespillere gjennom “motion-capture” teknologi, noe som bidrar til å virkelig menneskegjøre dem. Så langt har vi fulgt Caesar (Andy Serkis), og hans strev med å prøve å leve sammen med de resterende menneskene, noe som ikke er helt enkelt for noen av sidene. Her følger også denne filmen i samme stil, akkurat der den forrige slapp.

Som tittelen antyder er det nå krig. En gruppe soldater ledet av en blodtørstig oberst (Woody Harrelson) jakter iherdig etter Caesar, lederen for apene. Flere av apene ønsker å flykte fra soldatene, men da obersten lykkes i ta livet av Caesars familie, får Caesar kun tanker om hevn. På sin hevnreise møter han på et lite menneskebarn som viser tegn til at viruset som slo ut deler av menneskeheten for flere år siden utvikler seg, noe som spiller en rolle i filmen. Samtidig hjemsøkes han av spøkelser fra sin egen fortid..

Aper på høyt nivå

“War for the Planet of the Apes” er en film som virkelig bare kan beskrives som episk. Filmen starter direkte etter forgjengeren, “Dawn of the Planet of the Apes”, og vi får virkelig se konsekvensene av det som har skjedd tidligere, både på selve verdenen, men også på karakterene. Filmen føles rett og slett ut som en veldig naturlig utvikling fra det vi tidligere har sett, og det leder til at innsatsen føles betraktelig høyere. Nok en gang ender vi kanskje opp med å heie på apene, men samtidig er det også mulig å forstå begge sider.

Til at hovedkarakterene er en gjeng med delvis digitale aper, er det fantastisk hvor ekte de virker. Med unntak av noen små øyeblikk er effektene feilfrie, og apene er som tatt fra virkeligheten. Andy Serkis er igjen formidabel i rollen som Caesar, men det er også resten av skuespillerne.

“War for the Planet of the Apes” er en forbløffende pen film å se på, kameraarbeidet er virkelig nydelig gjennomført, hele filmen igjennom. Flere av scenene fra filmen kunne passet like godt i en ramme oppe på veggen, som på et kinolerrett i en mørk kinosal. Lydsporet i filmen fortjener samtidig skryt for å være intenst og vakkert, og det forsterket de følelsene filmen spilte på.

Somler litt med slutten

Plottet er dramatisk og fartsfylt,  og mot slutten av filmen var jeg for det meste på kanten av setet. Et av problemene med filmen er likevel at en av de største konfliktene i filmens siste akt oppløses på aller billigste vis, noe som dessverre tok litt vekk fra resten av den solide opplevelsen. Det kan virke som manusforfatterne muligens skrev seg litt inn i et hjørne, for her hadde jeg forventet litt mer.

Det er definitivt visse likhetstrekk mellom denne filmen og “Dawn of the Planet of the Apes”, spesielt kanskje med skurkene i de to forskjellige filmene. “War” prøver i likhet med “Dawn” å utdype bakhistorien til skurken, men dessverre blir det litt mye av det samme, og jeg følte også at denne filmen oppklarer oberstens rolle alt for fort, noe som er synd med tanke på at jeg likte Woody Harrelson i rollen.

Alt i alt er “War for the Planet of the Apes” en verdig avslutningen på trilogien, om det da ikke kommer en film til i serien med forløpere som leder opp til “Planet of the Apes” fra 1968. Filmen er ikke bare nydelig å se og høre på, men handlingen er også dramatisk og engasjerende. Den somler litt med avslutningen, men for det meste har filmen alt som skal til for å garantere en skikkelig kinoopplevelse.