Det nærmer seg valg og lukten av svidd valgflesk vil snart sive ut over hele landet. Angrep vil bli møtt med motangrep og media vil fyre opp konflikter mellom partiene. Her er fire råd fra en vanlig velger til hvordan du som politiker får min stemme.

Se framover

Hvordan skal Norge skal møte viktige utfordringer? Både de vi har i dag og noen vi vet kommer i framtiden. Hva vi skal leve av når oljen en gang tar slutt? Hvordan vi skal håndtere den varslede eldrebølgen? Hvordan skal vi få flere unge og innvandrere i jobb? Eller hvordan skal jeg som er i 30-årene i dag i det hele tatt få muligheten til å bli pensjonist? Jeg vil gjerne stemme på en politiker og ett parti som er mest mulig konkret om slike utfordringer og som evner å se Norge i et langsiktig perspektiv. Det betyr at jeg er mindre opptatt av diverse fillesaker som vannscooterkjøring, lakrispiper eller størrelsen på søndagsåpne butikker. Jeg er heller ikke så interessert i å høre hva som har skjedd før eller hvor mye galt tidligere regjeringer har gjort. Vi velger politikere som skal styre Norge framover. Ikke bakover.

Snakk om egen politikk!

Dersom du skal få min stemme må du også i første rekke snakke om egen politikk. Hvordan har du og ditt parti tenkt å løse viktige samfunnsutfordringer? Om du utelukkende bruker taletiden din til å snakke ned andre partier, komme med skremselspropaganda eller argumenter som "en stemme til Y er egentlig en stemme til X", kan du se langt etter min stemme. Dessverre er tendensen at det angripes og beskyldes i alle retninger. Her er de ulike partiene stort sett like gode og med god hjelp av media bygger de opp under en solid politikerforakt. Media har på sin side konflikt som et viktig kriterium for relevans. Men resultatet blir at jeg som velger må forholde meg til masse irrelevant støy.

Vær litt raus med motparten

Du får et stort bonuspoeng hos meg dersom du faktisk innrømmer at motparten i blant kan ha et snev av fornuft. De fleste av oss har fått med seg at verden ikke er malt utelukkende i svart eller hvitt. Det er ikke snakk om det gode mot det onde. Unntaket er kanskje de fleste heltidspolitikere og en god del journalister som fortsatt ser ut til å tenke slik. Oversatt til politikk betyr det at regjeringen ikke gjør absolutt alt feil. Det betyr også at opposisjonen ikke er en gjeng med komplette idioter som bare venter ned på å bryte ned det norske samfunnet så snart de kommer til makten. Det er svært positivt om en politiker i blant kan anerkjenne motparten. Det viser lederskap og evne til å løfte seg over unødig støy.

Nei til svartmaling

Vi vet også at Norge ikke er på kanten av stupet. Jeg tror de aller fleste politikere i verden ville foretrukket å stille til valg i Norge dersom de hadde muligheten til det. Vi lever i et fredfullt hjørne av verden, har store naturressurser, en god velferdsstat, en høyt utdannet befolkning og stor tillitt mellom både folk og institusjoner. Selvsagt har også vi utfordringer, men vi har et svært godt utgangspunkt for å møte dem. Om du som politiker utelukkende svartmaler situasjonen tror jeg du blir gjennomskuet av velgerne.

Til slutt litt honnør.

Selv om man kan få inntrykk av det motsatte i diverse kommentarfelt er ikke norske politikere riv ravende gale. Jeg er sikker på at de stort sett har gode hensikter. Norge er et godt land å leve i. Det er jeg ganske sikker på at det vil være det også etter valget 11.september. Uansett hvem som vinner.