I disse ferietider er vi mange som nyter godt av at vi har lover i Norge som sikrer alle tilgang til marka, skogen og fjellet. Slik må det fortsette å være. For å sikre alle muligheten til å utøve friluftsliv bør vi grunnlovsfeste allemannsretten.

Forrige helg gikk jeg, og sikkert tusen andre, ruta mellom de største betjente turisthyttene i Trollheimen – av turistforeningen med rette beskrevet som ett av Norges vakreste friluftslivsområder.

Allemannsretten gir alle rett til å ferdes ute i naturen uavhengig av hvem som eier grunnen, og er i dag nedfelt i friluftsloven. Prinsippet om fri ferdsel er likevel under stadig press, blant annet i strandsonen, skiløypa og på fjellet. Utbygging som hindrer fri ferdsel, inngjerding og innføring av betalingsløsninger er noe av det som utfordrer allemannsretten i dag. For å sikre at all forvaltning av norsk utmark er i tråd med allemannsretten, bør allemannsretten forankres i grunnloven.

I løpet av ett år utøver ni av ti av oss friluftsliv, enten det er korte gåturer i nærområdet eller lange strekk på stisykkel. Og vi er ofte ute i friluft: den gjennomsnittlige nordmann er 108 dager ut i naturen i året. Friluftsliv har dermed for mange en enorm egenverdi. I tillegg er friluftsliv en av de beste verktøyene for å bygge god folkehelse. Hvis enda flere utøver friluftsliv jevnlig, kan vi spare opp mot 80 milliarder kroner (!) hvert år.

Friluftsliv og god folkehelse skal være mulig for alle. Det forplikter. Da handler det om å sørge for at de med lavest inntekt og utdanning, og dermed lavest sjanse for å utøve friluftsliv, også har muligheten. Det handler og om å asfaltere noen løyper og turstier nært der folk bor, slik at mennesker med nedsatt funksjonsevne også lettere får muligheten til å ta del i friluftslivet.

Også handler det om at lokalpolitikere i kommunene selv tar ansvar.

Oppdal har i vinterhalvåret flere mil med skiløyper. Det er bra. Selv med kunstsnø er dette noe av det billigste friluftslivs- og idrettstiltaket en kommune kan gjennomføre, og som gir mest folkehelse per krone. Allemannsretten sikrer oss mot at vi må betale for å gå på ski. Men den er stadig under press. Enkelte kommuner på Møre har gitt sin godkjennelse for at det skal være tillatt å ta betalt for bruk av skiløyper. Det argumenteres med at løypene er tilrettelagt med kunstsnø, noe som koster penger. Men ingen har lov til å kreve betaling for bruk av utmark uten lovlige kommunestyrevedtak.

Betaling for løypebruk er dårlig helsepolitikk og øker sosiale forskjeller. I sesonger med sen eller lite snø bør kommunen selv tilby skiklubbene nødvendige midler til å preparere løyper. Jeg er også bekymret for at om vi åpner for betaling for å gå på ski, er veien kort til betaling for annet friluftsliv, som bruk av opparbeidede turområder og merkede stier.

I år fyller allemannsretten 60 år. Jeg er opptatt av at fremtidige generasjoner og skal få gleden av å vokse opp med tilgjengelig natur rundt seg, uten betalingsmur eller gjerder.

Vi må ta vare på og slutte opp om gratis ferdsel, opphold og høsting i norsk utmark gjennom allemannsretten. Det gjør vi best ved å grunnlovsfeste retten, og bevilge mer penger til gode formål, slik at friluftslivs-organisasjonene får gode arbeidsvilkår. I tillegg trenger vi modige lokalpolitikere som forstår viktigheten av friluftsliv.

Skal alle som vokser opp i Norge bli kjent med friluftslivet, spiller også skolen en viktig rolle. Naturen bør tas i bruk som læringsarena i flere fag. Det gir økt læringsutbytte, godt sosialt miljø og mer fysisk aktivitet i hverdagen. Skal vi nå alle elever trengs det tydelige signaler fra politikere både på Stortinget og i kommunene.

Friluftslivets uke arrangeres 2. til 10. september. Målet er å inspirere enda flere til å ta turen ut i naturen, ha det gøy og skape gode opplevelser sammen. Skal vi nå målene våre for friluftslivet og folkehelse trenger vi flere gode friluftslivsambassadører. Vi trenger politikere som tar vare på noe av det beste vi har i Norge, som allemannsretten, turkulturen og vår felles naturarv.