Denne uka sparket de politiske partiene for alvor i gang årets valgkamp. 11. september skal vi velge hvem som skal sitte på Stortinget for de neste fire årene og dermed bestemmer vi også hvem som skal være statsminister og regjeringssjef den kommende perioden.

Demokrati og folkestyre er vakkert, men valgkampene kan noen ganger bli riktig stygge. En ting er at partiene går i strupen på hverandre og det kan bli temmelig høy temperatur i debattene, like ille er at de rakker ned på hverandre for å fremheve seg selv.

Og så har vi alt valgflesket som deles ut i øst og vest; løfter om å fjerne bomringer, korte ned på sykehuskøer, øke antall lærlingplasser, skaffe flere arbeidsplasser, sykehjemsplasser – i det hele tatt, det mangler verken på penger eller ideer – i alle fall ikke på papiret.

Problemet er bare at så snart valget er over så forsvinner løftene som dugg for solen, og selv om det er blitt et slags dårenes narrespill, vi tar det nesten for gitt at valgløfter er til for å brytes, så er dette ris til egen bak for våre folkevalgte.

Det er nemlig i politikken som i hverdagen ellers, folk som ikke holder det de lover stoler vi til slutt ikke på. Og er det noe politikerne er avhengige av så er det tillit og at vi stoler på dem.

Det sies at vi får de politikerne vi selv fortjener; det er tross alt vi selv som velger dem. Spørsmålet er kanskje like mye; hvor mye kan politikerne stole på oss? Er det slik at alle løftene og konfrontasjonene oppstår på grunn av oss som velgere?

Er det slik at en politiker må fremstå som feilfri for at vi skal gi ham eller henne vår stemme? Er det en ting vi vet så er det jo at ingen av oss er helt feilfrie. Hvorfor skal vi da forlange at de som skal styre oss skal være det? Forlanger vi i utgangspunktet mer enn det som kan leveres uansett og dermed så er politikerne dømt til å mislykkes?

Flere leserbrev den siste tiden har nærmest tryglet politikerne om å snakke om sin egen politikk og ikke rakke ned på andre. Glem de tomme løftene og skitkastingen; vi vil vite hvem vi skal stemme på, ikke hvem vi ikke skal stemme på.