Venstre har alltid arbeidet for å forene arbeid og kapital, og var det første partiet som så at et ordnet arbeidsliv med gode vilkår for arbeidstakerne også er i næringslivets interesse. Slik er det også i dag.

Hovedavtalen fra 1935, selve arbeidslivets grunnlov, var langt på vei Venstres verk, og initiert av Venstre-mannen Paal Berg. Trepartssamarbeidet så dagens lys som en erkjennelse av at arbeidslivets konflikter best løses mellom partene. For Venstre har det alltid vært viktig å innta en rolle uavhengig særinteressene, slik at politikken som føres både skal sikre trygge arbeidsforhold, men også et godt utgangspunkt for næringsskaping.

Arbeidslivet er i stadig utvikling. Det gjør at det som var god politikk i 1977, ikke nødvendigvis er det i dag. Det som er viktig politisk, er at målet alltid er det samme: Et trygt arbeidsliv innenfor rammene av et mer eller mindre fritt marked. I de siste åra har Venstre sett at for eksempel arbeidstidsordningene innenfor enkelte bransjer ikke nødvendigvis samsvarer verken med arbeidstakernes eller arbeidsgivernes behov.

Bruken av midlertidige ansatte har eksplodert innenfor enkelte sektorer i det offentlige, samtidig som arbeidsgivere særlig i små bedrifter vegrer seg for å ansette nye. Venstre har derfor foreslått å sette tak på muligheten for midlertidige ansettelser i det offentlige, og vært med på å utvide adgangen til midlertidige ansettelser i det private. Særlig det siste punktet har vært kontroversielt og bidratt til konflikt med særlig LO, som har vært motstandere av dette forslaget.

Hensikten med forslaget er klar: Å øke adgangen til midlertidige ansettelser innenfor en tidsbegrenset periode, skal øke antall jobber, og slik føre flere inn i fast arbeid. Hvorvidt denne adgangen faktisk vil føre til flere jobber, er omstridt. Men Venstre, representert ved partiets representant i Arbeidskomiteen, Sveinung Rotevatn, har vært tydelige på at vi vil reversere ordningen dersom ordningen skulle vise seg å virke mot sin hensikt.

Politikk handler om tillit. Det vet LO, det vet Arbeiderpartiet. Venstres uavhengighet i arbeidslivet har alltid gjort partiet sårbare for kampanjer fra de store. Men noen ganger er det nødvendig å ta kampen, selv om du er liten. Venstre står trygt i plantet i en arbeidslivspolitisk linje som partiet først var alene om, men som seinere alltid har vært Norges linje i arbeidslivspolitikken, nemlig et trygt arbeidsliv i et relativt fritt marked. Venstre vil alltid være villige til å ta kampen for å sikre at det vil være slik også i framtida.