Blondinen og jeg har vært på reise. En sen sommerferie ble kombinert med en forsinket feiring av 25 års samvær, så vi dro lystig av gårde, med hver vår koffert, men uten at verken barn, øvrig familie eller andre venner hengte seg på.

Vi bodde trangt på et beskjedent hotell, og nøt dagene under den greske solen, på det forståsegpåere gjerne karakteriserer som den ultimate test på om et allerede langt forhold fortsatt har en fremtid. Uten å gå i detaljer; vi satt på samme fly hjem, og er etter det jeg forstår like gode venner som da vi dro. Minst.

Det meste gikk altså på skinner, helt til vi skulle gi oss i kast med reisens aller siste etappe; bilturen nordover. Flyet hadde landet etter skjema, Taxfree handelen gjorde vi unna på to minutter (jeg kødder ikke), og det første vi så da vi kom til bagasjeutleveringen, var kofferter vi kjente godt.

Vi var dermed ute ved parkeringen på rekordtid, og fant også bilen på første forsøk. Noe som i seg selv er ganske godt gjort, for hver gang jeg er på de kanter, undres jeg storligen over hvor mange kjøretøy det egentlig finnes her i landet.

Bilen ville imidlertid ikke starte, ikke tale om, og da var plutselig gode råd dyre. Vi hadde selvsagt ikke de rette telefonnumrene tilgjengelig, men for å gjøre en halvlang historie kort; takket være fabelaktig, og da mener jeg virkelig outstanding service fra vår lokale bank/forsikringsforbindelse, som ble oppringt langt utenfor vanlig kontortid, gikk det kun en snau halvtime før veihjelpen var på plass og ga doningen akutt førstehjelp.

Halvtimen ble benyttet til å skifte fra kort- til langbukse.