Mens jeg har holdt pusten fram mot valget nå på mandag har jeg selvfølgelig fulgt med på den norske valgkampen.

Den 5. juni skrev jeg i Opdalingen om debattmiljø, og om mine forhåpninger foran den norske valgkampen, som nå er over ganske snart. Der skrev jeg at jeg håpte valgkampen ville dreie seg om politikk, og løsninger – ikke ubetydelige ting som hvem som var mest glade i Norge, eller hvem som man egentlig stemmer på når man stemmer på et parti. Du og du. For noe vrøvl denne valgkampen har vært. I alle fall i nasjonale media. I rikspressen virker det som at toppolitikerne er mest opptatt av vafler og brunost, og det som enda mer nasjonalistisk er.

Debatten om norske verdier som har pågått siden i sommer er noe av det rareste i norsk politikk på lenge. Kulturminister Linda Hofstad Helleland og nestleder i Senterpartiet Ola Borten Moe sitter på en norsk veranda i Trivelige Trøndelag og spiser norsk mat. Det må de gjerne gjøre i sommervarmen. Men å hevde at de norske verdiene er truet – blir å dra det langt. Det blir ikke bedre av at det de klarer å definere som norske verdier er det å se Barne-TV samtidig, vafler med brunost, fellesdusjing etter gymmen og K-RLE. Verdier i et samfunn er i konstant endring, kultur er i endring.

I løpet av valgkampen har jeg stått om lag 25 timer på stand, gått dørbank, vært på rushtidsaksjoner og debatter, og det som slår meg er at velgerne er opptatt av politikk. De er opptatt av saker som berører dem i hverdagen. De driter i det meste som blir debattert i riksmediene. Det er egentlig rart at dette skulle overraske meg. Men slik det er fremvist i riksmediene, er det ingen i valgkampen som snakker om nærskolene sine, fylkesveiene, lokalsykehusene i distriktsfylker, tilskudd til næringer eller kommunenes inntektssystem. For ikke å snakke om de globale sakene som klima og miljø eller den massive flyktningkrisen.

Her må jeg si at lokalavisene er langt bedre på å bruke tiden på å diskutere sak, og ikke billig retorikk.

På samme måte som at dekningen av 100-meteren i VM består av svært lite løping, består valgkampen av veldig lite politikk. Det handler om hvilke politikere som er mest folkelige, hvem som er norskest, hvem som er mest glad i kongefamilien eller hvem som er mest glad i vår egen Gud. Ikke de andre gudene vi har hørt så mye rart om. Det er ikke mange politikere som snakker om rettstaten, fri presse og ytringsfrihet som vi har sett betyr så utrolig mye. Det er sånne verdier som vil bety noe for oss i årene fremover. Selv i et så veletablert demokrati som USA, er disse verdiene i dag under press. Det er her vi ser verdien av flerpartisystemet vi har i Norge. Det er rom for at flere stemmer i landet skal bli hørt. Ikke bare det ene partiet som fikk flest.

Forskjellen mellom de største partiene er små på betydelige områder som klima og migrasjon. Dette gjør at de små partiene er viktige for å dra dem i riktig retning. Det er lite fokus på at flyktningkrisen fortsatt pågår – selv om en skulle tro det – så få som kommer til Norge nå.

Så godt som ingen kommer til Norge. Nå kommer ikke folk på flukt lenger enn til Tyrkia og Italia.

Sylvi Listhaug kunne like gjerne reist til Rennebu for å lære om integrering. Kommunen er knallgod på integrering. Det er også et godt eksempel på at integrering er lokalpolitikk og dialog. Det er ikke hvem som roper høyest i en debatt i Oslo.

Et annet problem er intervjuene.

Når Rødt-leder Bjørnar Moxnes blir intervjuet blir han knapt spurt om noe annet enn Jonas Gahr Støre. Når Venstres leder Trine Skei Grande er i samme stolen blir hun knapt spurt om noe annet enn Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug. Erna blir knapt spurt om annet enn Jonas Gahr Støre og Sylvi Listhaug. Selv om jeg forstår interessen for samarbeidskonstellasjoner er dette en uting. Lurer du på hva de andre partiene står for får du nesten prate med dem om det.

Dette er en forferdelig måte å drive valgkamp. Ingenting handler om politikk. Det handler lite om saker som folk faktisk bryr seg om. Man prøver å vinne folkets stemmer ved å snakke seg rundt folks bekymringer. Og nei – en stemme på ett parti, er ikke en stemme til et annet parti. Slikt prat fordummer debatten. En stemme til Arbeiderpartiet er ikke en stemme til Rødt eller MDG.

Jeg er klar over at jeg blir litt lite lokal i dette innlegget, men debatten er i dette tilfellet ikke særlig lokal. Poenget mitt er at det er viktig at den som skal stemme har gjort seg opp en mening om partienes politikk. Utifra denne valgkampen har jeg vanskelig for å forstå at det har vært en enkel jobb for en vanlig velger.

Det er en fordumming av debatten når Donald Trump bestemmer seg for å øke den amerikanske innsatsen i Afghanistan – er det knapt nevnt. At han så på sola uten beskyttelsesbriller derimot, blir en verdensnyhet. Det samme skjer når Listhaug og flere bestemmer seg for at menneskerettighetene godt kan settes til side for å forenkle prosesser i asylsaker – er det retorikken hennes som diskuteres, ikke politikken hennes som flere norske partier på venstresiden er enig i. Dette er et demokratisk problem. Hvordan skal velgerne orientere seg i det politiske landskapet når i nasjonale medier knapt skrives om politiske saker?

Jeg holder pusten frem mot valgdagen.

Det gjør jeg på grunn av de kreftene som ønsker å gå baklengs inn i fremtiden. Som de som ønsker å trekke Norge ut av EØS avtalen, som vil være katastrofal mot norske kystsamfunn, og næringsdrivende som allerede driver på grensen. Andre ønsker å slutte med Norges absolutt største inntektskilde innen femten år.

Noen ønsker å reversere endringene i ekteskapsloven. Andre vurderer å trekke Norge ut av EUs klimaavtale som er det eneste håndfaste rammeverket vi har forpliktet oss til. Det er tydeligvis flere enn Trump som vil trekke seg ut av internasjonale klimaavtaler.