I går, altså på torsdag, var to av heimens beboere til service. På hver sin kant, og med det jeg inderlig håper er med ulik diagnose, ble først det "blonde" kjøretøyet på fire hjul levert på verksted, før jeg plasserte den blonde på to ben i passasjersetet på leiebilen, og fraktet henne til sin sårt etterlengtede oppgradering på dertil egnet verksted. I dette tilfelle et servicepunkt tilpasset mennesker.
Håpet er jo at begge kommer fra de respektive inngrepene uten varige mèn, og det må også legges til, uten at jeg skal dra sammenligningen for langt; jeg er blitt nokså avhengig av at begge de to "objektene" er i noenlunde god stand. I hvert fall sånn til hverdags.
I skrivende stund er ingen av de foran nevnte inngrepene foretatt, men jeg har klokkertro på at så vel folkene på merkeverkstedet som kirurgene på klinikken vet hva de holder på med.
Det er valg, og selv om jeg har forbannet meg på at denne spalten skulle være kjemisk fri for politikk, kan jeg selvfølgelig ikke dy meg. Med ett opphav som fikk æren av å representere parti og fylke ved landets nasjonalforsamling i mange år, har jeg fulgt valgkampen på nært hold flere ganger. Før var det spennende, nå gremmes jeg heller.
Om dagens politikere vet hva de holder på med, er jeg derfor mer usikker på. Retorikken er mest preget av skittkasting, til tider er det så ille at en nesten skulle tro man befinner seg i Trump-land. Politikere som snakker uten å tenke over hva de egentlig sier, og dermed blir ufrivillig morsomme, har jeg derimot alltid hatt sansen for.
"Vi var på kanten av stupet, men har nå tatt et skritt frem" (Olof Palme). Godt valg!