Nå er det tid for selvransakelser og hestehandel, og det kan for så vidt bli både spennende og interessant for alt jeg vet.
At det ikke er valgdebatter på fjernsyn og fete overskrifter i avisa som skisserer at det ene partiet er på vei utenfor stupet mens ett annet er på tur til himmels, er helt greit.
Noen er fornøyde med årets valgresultat og andre er det ikke, og sånn vil det være. «Til lags åt alle kan ingen gjera» er et kjent visdomsord fra Ivar Aasen, kloke ord og høyst aktuelt også i denne sakens anledning.
Hverdagen innhenter både oss vanlige velgere og Jonas, Siv, Trygve og Erna – ja og alle de andre som skal inn i maktens høyborg og stake ut kursen for Mor Norge de neste fire åra.
Noe av det jeg vil huske best fra årets valgkamp er at Frank Aarebrot la inn årene bare noen dager før selve valgdagen. Hans betraktninger fra et faglig ståsted i hete debatter har jeg bestandig funnet interessante, men nå har den stemmen forstummet for godt.
Å være objektiv er en kunst, og selvfølgelig har både Aarebrot, Anders Todal Jensen og Lars Nehru Sand, for å nevne noe, trådt feil og forfekta mindre nøytrale tilbakemeldinger i politiske debatters hete.
Samtidig har det å låne øre til sånne karer vært en lise for en oppbrakt sjel når argumenter og beskyldninger har beveget seg langt over forskjellige tålegrenser. Faktakunnskaper går aldri ut på dato etter min mening, og blant annet de nevnte karer har vært flinke på den slags formidling.
Ellers har årets valgkamp forekommet meg mer som et sirkus med klare likhetstegn med den amerikanske. Hillary Clinton har kommet ut med ei bok i disse dager der hun med egne ord forteller om sine opplevelser av debatter og utfordringer i det politiske spillet som foregikk før Donald Trump ble valgt til USAs 45. president.
Jeg kan for så vidt godt skjønne et diskusjoner med den mannen kan være en prøvelse. Det er sikkert litt dumt at hun ikke hadde en tilsvarende bok ferdigskrevet der og da, som hun kunne benytta seg av litt mer fysisk ved behov.
Ikke det at jeg synes det på noen som helst måte er greit med vold, men det kunne sikkert vært fristende med en liten dask innimellom. Å ha en mann gående fram og tilbake bak ryggen din når du står og skal fremme ditt syn på en sak, er garantert fryktelig både irriterende og forstyrrende.
Nesten like irriterende som at mannen gjemmer seg bak avisa når du snakker og ikke ser opp når du forsøker å ytre noe. Til nød kan en ved å legge godviljen til, registrere et nikk eller et kremt som kan oppfattes som støttende.
Det er selvfølgelig et økonomisk motiv bak denne boklanseringa, men likevel så kan jeg skjønne at det etter et sånt slag er fristende å skrive av seg noe frustrasjon og irritasjon og dele den med andre. Vi har flere eksempler på norske politikere som har gjort det samme.
Samtidig synes jeg det er trasig å være vitne til at også norske politikere i mye større grad enn tidligere benytter seg av samme retorikk som herr Trump. Pressen har av enkelte sentrale politikere fått gjennomgå for å spre usanne nyheter, eller som Donald kaller det, "fake news". Beskyldninger om udugelighet har hagla både i den ene og andre leiren, og mer eller mindre berettiget og navlebeskuende resonnement har heller ikke vært totalt fraværende.
Heller ikke avbrytelser midt i setninger og latterliggjøring av andre har vært fraværende, selv om ingenting av dette har verken i valgkamp eller politikk å gjøre, etter min mening. Det har vært hånlige kommentarer på sosiale medier, og sverting av andre for å stille seg selv i et bedre lys. Ingen gjør alt riktig bestandig, og våre folkevalgte er nær sagt selvfølgelig, intet unntak. Men jeg skulle ønske at det i kampens hete kunne vært mer fokus på det som har vært gjort som har vært bra og hva det enkelte parti sier hva de vil gjøre med det som de mener ikke er blitt ivaretatt på en god nok måte.
For eksempel; «Vi i hoftepartiet mener at støtteordningen som ble tatt bort for halte hunder er dårlig for dyrevelferden, derfor ønsker vi å gjeninnføre den ordningen». «Formuesskatten får helt konkret den og den konsekvensen for næringslivet» – fakta takk!
Helt enkle budskap som en helt vanlig dumskalle skjønner og kampsaker som lar seg gjennomføre. Men nå er det nok helt andre ting som står på programmet i maktens korridorer på løvebakken og i regjeringskontorene. Sannsynligheten er overhengende stor for at store lovnader som ble gitt i overmot for en måned siden i verste fall er glemt eller aller helst tona ned til mindre viktig.
I august for fire år siden skulle både mulla Krekar kastes ut av landet og bomstasjonene skulle bort. Det er lett å love faste på full mage. Og verden er vel ikke fullt så svart og hvit som en kan få inntrykk av når det kjempes om stemmer og tillit. Det blir nok kamel på menyen de neste åra også.