At Venstre nå har vist villighet til å gå inn i regjeringsforhandlinger med Frp bekymrer meg. Å gjøre noe annet enn mange av medlemmene føler at de har gått til valg på er kontroversielt. Allikevel tror jeg kanskje at det kan være riktig.

Troverdighetsspørsmål i politikken minner meg mye om moralfilosofi. Som idealist er det ofte lett å føle at man vil følge Kants kategoriske imperativ om å «handle bare etter den maksime som du samtidig kan ville skal være en allmenn lov». Jeg vil ikke lyge. Samtidig trenger jeg noen ganger en liten realitetsorientering overfor meg selv ved å ta inn over meg at de fleste handler ut ifra hva som er praktisk nyttig, altså de forholder seg litt pragmatisk.

For å nå fram i en verden der vi verdsetter ulike ting så må en jo nødvendigvis forholde seg på en måte der målet helliger midlet. I alle fall i større grad enn en gjerne skulle ønsket. Slik er det. Men jeg liker det ikke og jeg har i blant litt politikerforakt. Jeg skjønner jo at de i toppen er nødt til å måtte ville ha makt, da jeg ikke med min villeste fantasi kan greie å tro at de kan være enige med partiet sitt i alt.

For meg er det viktig å kunne snakke om saker jeg er uenig med mitt eget parti om. La meg ta proffboksing som et eksempel. Dette er ikke politisk korrekt av en liberaler å forby, men jeg kan på ingen måte forsvare noen i å påføre andre skade selv om den skadelidende selv velger å være med på det.

Jeg er nok i overkant følelsesmessig engasjert i mange politiske saker, og har derfor veldig vanskelig for å kunne forsvare noe jeg ikke står for. Det gjør nok at jeg aldri kunne blitt noen politiker. Allikevel ser jeg med beundring på dem som greier å se stort på ting og å være slike lederskikkelser. Vi trenger dem! Vi trenger idealistene i samfunnet vårt for å holde fast ved de gode ideene. Samtidig trenger vi pragmatikerne som kan bane vei og orientere seg i det komplekse politiske landskapet.

I den virkelige verden må en forholde seg pragmatisk for ikke å ende opp som et offer. Vi trenger en form for konsekvens-etisk tilnærming for å kunne orientere oss i en kompleks verden. Vi trenger å lage oss oversikt over ulike utfall som følger av handlingene våre, også trenger vi normer og retningslinjer for demokratiet og samfunnet. Likeledes trenger vi prinsipper som beskytter individet fra å ende opp som offer for utilitarismen. Det handler om å lage trygge rammer innenfor det regelverket som skal maksimere lykken til folket. Her kommer den såkalte regel- utilitarismen inn, for å beskytte en sart sjel.

Nå var jeg kanskje litt vel filosofisk, men poenget er at en må tenke på konsekvensene av de valgene man tar. Regjeringsspørsmålet bør ikke være målet. Regjeringsspørsmålet bør være middelet til det endelige målet som er å få gjennomslag for mest mulig av den politikken man har gått til valg på, og å beholde visjonenes integritet for fremtiden.

Slik Venstre og Krf tidligere har forholdt seg, så har de vært mer opptatt av politisk innflytelse enn enkeltpersoners mulighet for forfremmelse ved å skulle innta posisjoner. Imidlertid vil de nå se på muligheten for å kunne få enda mer innflytelse gjennom slike posisjoner. De vil altså gjøre et nytt forsøk på å bikke politikken mest mulig inn mot sentrum ved å sette opp hele regnestykket en gang til. Det tenker jeg er moralsk riktig overfor velgerne.

Poenget er det at jeg tror Trine vil gjøre det hun kan for å få mest mulig gjennomslag for Venstres politikk, og det tror jeg nok er det viktigste for Venstres framtid i politikken. Hun gjør nok det hun kan for velgerne sine og for at alle som stemte Venstre skal føle at den stemmen nettopp var en stemme til Venstre og ikke noe annet. Jeg krysser fingrene.

Jeg krysser fingrene fordi det er bare det jeg kan gjøre. Jeg kan ikke annet enn å håpe. Entreprenøren, forfatteren og foredragsholderen Anders Waage Nilsen beskriver Venstre som en øy med åpent hav på begge sider. Jeg er enig. Venstre er som et eget lite øysamfunn påvirket av at det allikevel ligger land på begge sider.

Vi bor på en liten øy og vi greier oss ikke alene. Vi trenger forbindelse med fastlandet. Det er vi nå i ferd med å få. Men bare på den ene siden. Det gjør at de andre frykter for at vi skal flytte inn til fastlandet. Det er forståelig. Derfor er det enda viktigere for oss øyboerne å vise at vi vil fortsette å være øyboere. Og at vi vil fortsette å kjempe for innbyggerne våre.

Vi har lenge vært i ferd med å rives i stykker av to uavhengige blokker fordi ingen av fastlandsbeboerne, om jeg kan kalle dem det, har særlig mye til overs for oss øyboerne. Det handler nok kanskje om at de ikke helt vil innfinne seg med at øyboerne vil fortsette å bo på øya, og at de faktisk har et ønske om å beholde den komplekse karakteren som kjennetegner den.

Utallige journalister og valgforskere har spekulert mye i hvordan innbyggerne på denne «Venstre-øya» har greid å klore seg fast. Selv fortsetter jeg å bo på denne øya fordi jeg synes den er idyllisk og fordi den får meg til å føle meg hjemme. Allikevel, for at det skal fungere å bo her sånn i praksis, og for at innbyggerne skal kunne ha innflytelse på sin egen tilværelse, så må de noen ganger inn til fastlandet da det er det eneste som er praktisk nyttig i en slik situasjon.

Rent bokstavelig så har jeg faktisk bodd på en øy. Jeg bodde idyllisk til ved lysløypa midt oppe på Tromsøya. Det var fint å studere i Tromsø. Og det beste med å bo midt på hovedøya, var at det var omtrent akkurat like langt til flotte turmuligheter, både ute på Kvaløya på den ene siden og til Fastlandet på den andre. Jeg kunne dermed nyte godt av begge deler. Slik skulle jeg ønske det var i politikken og, at en kunne ha en slik forbindelse med bro til begge sider.

Hadde vi på denne «Venstre-øya» kunne hatt fastlandsforbindelse både til høyre- og venstresiden, med de sosiale verdiene på den ene og de liberale på den andre, så hadde det vært enda bedre å bo her. Selv skulle jeg ønske at begge sidene i politikken kunne se nytten i å prøve å samarbeide bedre med oss øyboere.

Det finnes nemlig mange ressurser ute på denne øya, og jeg er sikker på at samfunnet i sin helhet hadde nytt godt av det. Vi «øyboere» kunne gjerne tenkt oss forbindelse med begge sider. Vi kunne altså tenkt oss bedre infrastruktur. Det holder ikke i lengden med båter og små ferger. Vi ønsker oss broer til fastlandet. Likeledes kunne vi også bygd broer til de andre små øyene ute i havgapet, så flere kunne nytt godt av den idyllen som finnes her.

Riktig nok ser jeg at en av disse øyene ønsker å reklamere med at de helst vil greie seg mest mulig selv. Det er forståelig at selvberging kan sees på som litt eksotisk i vårt samfunn. Lokal mat er litt eksotisk. Allikevel ville jeg selv foretrukket å variere litt mer i kosten.

Jeg ønsker ikke å bryte kontakten med omverdenen. Jeg vil ikke isolere samfunnet fra omverdenen for å selge varene mine. Jeg tror ikke det er den beste ideen, men jeg tror vi som bor på denne «Venstre- øya» kunne blitt med på en fin mellomløsning ved å hjulpet naboene våre med å bidra litt mer, ved å selge disse eksotiske produktene og å støtte naboene våre i deres forsøk på å holde kulturlandskapet i hevd.

Jeg tror egentlig at hele dette øyriket ville beriket samfunnet dersom de hadde fått mer drahjelp fra begge de konkurrerende samfunnene. Det kan være mye ressurser å ta i bruk på ei øy. Selv håper jeg på best mulig infrastruktur for alle «øyboerne», og jeg håper på mest mulig sentrumspolitikk. Måtte bare flere anerkjenne oss «øyboere» som dem vi er.

Heia sentrum!