Sjur Fosheim Sæther og Claus Christian Hansen ble det første homofile paret som giftet seg i en kirke i Oppdal eller Rennebu, og vi i Opdalingen valgte å dekke begivenheten. Bryllupet i seg selv er jo en historisk hendelse, men det som skjedde da journalisten på jobb denne helga publiserte artikkelen, ble også historisk for oss i lokalavisa; aldri har så mange mennesker likt en artikkel fra Opdalingen på Facebook, og aldri har vi fått så mange positive kommentarer i kommentarfeltet; faktisk var ikke en eneste kommentar negativ.

Dette bør være en vekker for bygdas prester som alle som én, både i Oppdal og Rennebu, reserverer seg fra å vie likekjønnede.

I Norge har vi både tros- og ytringsfrihet, men det er altså ingen menneskerett å jobbe som prest i Den norske kirke.

Dersom en lensmann, en rådmann eller en redaktør for den saks skyld, opplever at jobben og arbeidsoppgavene endrer seg eller man ikke føler at man kan stå inne for de oppgavene man er satt til, ja, da er det på tide å skifte jobb.

Dersom et bygdesamfunn føler at en ordfører eller en annen politiker ikke gjør jobben sin, ja, så kommer dette som regel tydelig fram ved neste valg.

Det er bispedømmerådet som ansetter nye prester, og ved kirkevalget for to år siden kom det tydelig fram hva flertallet i bispedømmet mente om at også likekjønnede skulle få gifte seg i landets kirker. Vi håper at bisperådet og våre egne menighetsråd tar seg dette ad notam når det en gang skal ansettes ny prest i våre sogn.

Det bør ikke være slik at folk mister jobben man en gang ble ansatt i på grunn av sin tro, men det er også lov til å gjøre egne vurderinger av situasjonen og kanskje prioritere hvilke slag man velger å ta dersom selve krigen er å la godhet og kjærlighet seire i denne verden.

Det må være lov å mene at det er for dårlig at en samfunn som Oppdal og Rennebu ikke har minst én kristen prest som forholder seg til dagens norske lovverk. Vi forventer og krever jo at religiøse ledere for våre nye landsmenn forholder seg til norsk lov; da bør den samme forventningen gjelde våre egne prester.

Kirken har tatt høyde av seg til å bli en mer demokratisk kirke, og da må man også leve som man prediker.

Og til de som mener at man ikke kan demokratisere et livssyn, så minner vi på at inneholdet i bibelen, hva som skulle være med og hva som skulle utelates, en gang i tiden ble avgjort ved hjelp av avstemming på et kirkemøte. (Nikea i 325 e.Kr.)