Når enkelte saker blir tatt ut av sin naturlige sammenheng og blåst opp til kjempesvære samfunnsproblematiske greier, ja da får jeg et problem.

Ikke noen utfordring, men rett og slett et skikkelig problem. Problemet mitt er at jeg sliter med å finne mening og moral i at enkelte viktige oppslag i media faktisk får den oppmerksomheten som de får.

Tidligere i sommer var det stor ståhei i ulike medier om denne Havnesjefen. En mannevond svane som hadde angrepet en unge i Bergen. Nær sagt selvfølgelig ble tema om avliving brakt på bane, men du slette tid – det skulle visst ikke vært gjort.

Liketil undertegnede fikk poppa opp på Facebook-profilen at jeg kunne melde meg inn i støttegruppa for å la denne Havnesjefen få fortsette å leve. Hvor i all verden er logikken?

Alskens støtteerklæringer om den stakkars fuglen som hadde livets rett og den stakkars kona som måtte fortsette livet sitt uten sin elskede svanegemal, for ikke å snakke om de stakkars svaneungene. Denne maskoten som så mange var så usigelig glade i og hadde et forhold til?

Hallo! Det er en fugl, ikke et menneske! Unnskyld meg, men jeg må bare innrømme at sånne saker gjør meg skikkelig provosert. Dyr blir menneskeliggjort og tillagt følelser som de absolutt ikke er i stand til å ha.

For å roe gemyttene i Os der den iltre svanen hadde tilhold, måtte kommunalsjefen ut og si at saken ble utsatt på grunn av engasjementet og den skulle vurderes på nytt.

Da en ung jente ble angrepet litt senere av den samme fuglen, ble det gjort kort prosess. Det skulle da bare mangle, spør du meg. De var faktisk også så smarte at de gikk ut og informerte om at den var avlivet i etterkant.

Når en svane angriper mennesker flere ganger, er det riktig å avlive den. Ferdig snakka. Omplassering ville etter min mening ikke vært tema. Hadde den da gått ut og skadet noen kanskje alvorlig, ville kommunen hatt et ansvar. Da ville jeg ha sagt at kommunen i aller høyeste grad hadde gjort seg skyldig i en uansvarlig handling, mye verre enn en avliving.

Reaksjonene i etterkant har vært mildt sagt hårreisende, svanen har fått sin egen advokat som vil gå til sak mot kommunen og både ordfører og kommunalsjef har mottatt drapstrusler. Sånt er galskap. Rundt om i verden er det millioner av mennesker på flukt fra krig, tortur, naturkatastrofer, sult og elendighet.

Hva om et tilsvarende engasjement kunne vært retta mot alle disse menneskene som faktisk behøver absolutt alt, ikke minst sympati og støtte? Hva med en kronerulling til støtte for mennesker på flukt i Burma og til rent vatn i Sudan isteden?

Kanskje skulle de mest ihuga svaneforkjemperne fått en bøtte kaldt vann i hodet sånn at noen kunne forklart dem at denne saken har tatt fullstendig av og er blitt tatt fullstendig ut av sine proporsjoner?

Når jeg leser avisoverskrifter om at obduksjonsrapporten til denne svanen nå er klar og at det vurderes å bruke penger på å stoppe den ut, ja da kjenner jeg at nå er det nok. Mer enn nok.

Engasjement er viktig, for all del, men det må kunne gå an at dette engasjementet var blitt brukt på noe mer vettugt enn en mannevond knoppsvane. Ingen ønsker vel at dyr og fugler skal lide, men det må kunne være mulig å bruke innsida av hodet også, og ikke bare hjertet.

Denne uka var det en avlsokse som hadde fått tilsvarende oppmerksomhet. Den virile oksen Braut skal bøte med livet etter flere år i amorøse kyr sin tjeneste. Støtteerklæringer har strømmet inn om at den stakkars oksen må få leve godt på sine gamle dager. At han må få gresse i frodige enger og ligge under skyggefulle trær og tygge drøv, til han ånder ut, enda eldre og lykkelig.

Skulle ikke han som har brukt livet sitt som førsteelsker være lykkelig, ja da kan en saktens undre seg. Eldre på sykehjem burde hatt de samme forkjemperne spør du meg. Folk i psykiatrien også. Enn om sympati og støtte kunne kommet disse gruppene i samfunnet til gode?

Mennesker med følelser og behov for gode opplevelser i ulike faser av livet. Ikke vet jeg hva som gjør at det er så mye enklere å mobilisere engasjement for katter med pest, enn eldre og syke med forringa livskvalitet, men det kan virke om at det faktisk er noe i det.

Jeg lo godt da jeg fikk fortalt en historie om en kvinne som ikke skjønte vitsen med storviltjakt, fordi hun vitterlig hadde sett at de solgte viltkjøtt på Rema 1000, og om ekteparet som hadde vært uheldig å kjøre på en elgvalp på vei til hytta.

Det verste er at virkelighetens verden for skremmende mange norske nordmenn er milevis unna deres hverdag. De vet ikke bedre, og det skremmer meg. Det kan virke som om avstanden mellom liv og lære begynner å bli i lengste laget. Og så kan en spørre seg om noen faktisk ser viktigheten av å få røska opp i vrangforestillinger, og fått folk ned på jorda igjen – bokstavelig talt. Jeg akter i hvert fall å gjøre et forsøk.