Det hele startet med at en kollega skulle kvitte seg med en saftkoker og plutselig sto den inne på kontoret en dag jeg kom på jobb.
Den har stått i skapet i hele sommer, men da naboene lurte på om jeg ville ha plukke litt rips hos dem var det på tide å ta den fram i lyset.
Det ble plukket rips i bøtter og spann, og allerede da gikk tankene mine til den gang da, da man plukket bær og høstet fra naturen, først og fremst som matauk, og ikke fordi det bare er trivelig og sosialt.
Vel hjemme på kjøkkenet var det på tide å finne fram saftkoker og sukker; det vil si, etter at jeg hadde lett bygda rundt etter en flaske med sånt konserveringsmiddel som er grei å ha når man sylter og safter. Stoffet er gått ut av produksjon, men jeg fant det til slutt, litt sånn bakerst på ei hylle på et av stedets matvarebutikker.
Ja, og så måtte jeg kjøpe syltetøyglass og saftflasker, den slags selges ikke over alt, men til slutt fant jeg noen glass som kunne passere som geléglass og flasker til saft.
Vann og bær og litt sukker ble plassert i saftkokeren og så var det bare å vente. Og vente. Og så strømmet vitaminrik råsaft ned i kasserollen etter hvert. To av tre av "syltetøyglassene" sprakk i kontakt med kokende vann, så gode råd var dyre, og innholdet halvfulle rødbete- og syltetøyglass i kjøleskapet ble tømt over i plastbeholdere og glassene ble vasket og kokt før geleen i kasserollen begynte å stivne.
Så skulle råsafta kokes ut med sukker (veldig mye sukker) og helles over på brennhete flasker og glass. Det ble klissete og hett, men til slutt var alt på plass, kjøkkenet så ut som en slagmark og kjøkkensjefen var aldeles sliten.
Jeg kunne ikke annet enn å tenke på husmødrene som gjorde alt dette som rutine for bare noen år tilbake.
Her skal det drikkes og spises med andakt!