Torsdag er det Fårikålens dag og hundretusener av norske hjem kommer til å spise middagsretten i løpet av høsten. Nyslaktet lam, hodekål og sort pepper har tidligere blitt stemt fram av folket som Norges nasjonalrett.
Personlig har jeg opp gjennom årene måttet lært meg å like fårikål. Retten som jeg er veldig glad i i dag, var ikke favoritten da jeg var liten. Det er flere grunner til det, men et lam med navnet Truls ødela apetitten min.
Jeg kommer fra fjellbygda Ålen og har vokst opp på et nedlagt småbruk. Man skal ikke lenger enn til naboen noen hundre meter fra huset, før man finner brekende sauer på jordet. En sommer da jeg var 12 år fikk vi et kopplam fra sauebonden.
Til store glede for meg og mine to søsken, hadde vi plutselig et lite lam å ta vare på. Hver morgen matet vi Truls med melk fra flaske. En gang jeg skulle besøke en kompis tok jeg med meg lammet hjem til han. Jeg hadde fått meg en ny bestevenn.
Tiden gikk og Truls vokste like raskt som høsten kommer etter en kjempefin sommer. Lite ante vi barna at dyrevennen vår ikke kunne bli hos oss for alltid. Og så kom dagen. Det var plutselig ikke noe lam å se på jordet på oversiden av huset.
Truls ble sendt til slakteriet og snart sto han foran meg på middagsbordet. Jeg tror nok mamma skulle tatt en hvit løgn og ikke nevnt at det var akkurat han som var i fårikålgryta. Det gjorde hun ikke, og jeg nøyet meg med brødskiver til middag den dagen.
Heldigvis elsker jeg fårikål i dag, og gleder meg til å få servert retten senere i høst - i hvert fall så lenge lammet ikke heter Truls.