I innlegget «Dyr blir tillagt følelser som de ikke er i stand til å ha», skriver Maj-Britt Svorkdal Hess om det hun mener er irrelevante dyrevernsaker som gis for stor plass i mediene.

Hess nevner engasjementet rundt Havnesjefen, svanen som ble skutt i Bergen; og oksen Braut – som mange engasjerte seg for å redde, men som ble slaktet mandag for et par uker siden. Hess er provosert og spør retorisk: Hvor er logikken? Det er tross alt dyr, ikke mennesker! Reaksjoner av denne typen er like forutsigbare som årstidene, i etterkant av hvert medieoppslag med dyreverntema.

Det fins imidlertid ingen logikk i å gå ut i fra at menneskeliv og menneskets interesser automatisk er mer verdifulle eller viktigere enn andre dyrs. Det er en fordom. Utbredt, eldgammel og befestet i lover, men likevel et dogme.

Et så kjært dogme for mange at både logikk og medfølelser preller av som vann på gåsa. Men ikke alle tror på det. Skal vi ha en edruelig evaluering av etiske verdier og prioriteringer må i hvert fall dette dogmet – det som er det mest dominerende og ukritisk aksepterte på feltet – gjøres gjenstand for samme kritiske utspørring.

Hvorfor blir enkelte så engasjert for dyrs velbefinnende? Alle har en tilbøyelighet til identifikasjon og medfølelse med dyr, og motvilje mot å påføre dem smerter og skader. Til en viss grad. Noen mer enn andre.

Det er ingen essensiell forskjell mellom folks evne til å bry seg om andre mennesker og å bry seg om andre dyr. Holdningene som ligger bak er empati, medfølelse og rettferdighetssans. Tatt i betraktning hvor mange følende individer det er snakk om, hvordan de behandles, lidelsene de gjennomgår og den avstumpede likegyldigheten mange har til dem, er det logisk å prioritere dyrevern.

Hess ser det hele bakvendt. Dyr blir faktisk benektet følelser de er i stand til å ha. En kropp som vrir seg i smerter, utviser resignert, stereotypisk atferd i fangenskap, eller er livredd, er gjenkjennelig for alle.

Hvilken art det er snakk om er like irrelevant som rase, for å avgjøre følelsers kvalitet og styrke -- for ikke å snakke om moralsk relevans. Hvilke følelser er det dyr blir tillagt som de ikke er i stand til å ha, ifølge Hess?

Argumentasjonen som reises har lite med dyrs følelsesevner å gjøre. Med brask og bram forkynnes bare den tradisjonelle rangordningen hvor mennesket er øverst, med rett til å drepe, og dyr nederst, uten livsrett og ikke verdig samme respekt som mennesker. Det er klassisk artsdiskriminering, men ingen logikk.

Det er en lang tradisjon for å benekte at dyr (andre enn mennesket) har følelser overhodet. Det er tanker som har blitt brukt til å påføre og samtidig benekte pinsler for utallige dyreindivider. Selv om få vil nekte for at dyr har følelser i dag, lever slike holdninger videre, gjennom at dyrs opplevelser og smerteevner nedvurderes og delvis benektes. Men det er forestillinger uten vitenskapelig hold, det er behagelige tanker for folk som ikke liker å tenke på at de forårsaker betydelige lidelser.

En annen vrangforestilling hos Hess er at dyr behandles bedre enn mennesker i nød. Jeg vil ikke trivialisere folks lidelser i krigssituasjoner eller eldrehjem, men disse sammenligningene som Hess bringer opp brister.

Eldre, syke og funksjonshemmede tas ikke livet av slik standarden er innen husdyrproduksjon. Det anses ikke som humant å ta dette valget for dem, å «la dem slippe» før de blir rammet av sykdom og plager, eller for å spare utgifter. Dyr blir også ofre for krig, sykdom og hungersnød, men midlene som brukes for å hjelpe disse er ingenting sammenlignet med midlene for å hjelpe mennesker i slike situasjoner.

Går vi inn for ikkevoldelige løsninger på interessekonflikter mellom mennesker og dyr vil det forsterke denne type verdier og disposisjoner, noe som vil komme alle grupper til gode. Fokuserer vi først og fremst på å prioritere våre nærmeste, enten det er vår nasjon, kultur eller art, virker det ekskluderende, diskriminerende og vil belaste mange andre.

Vi må ikke glemme at vi mennesker også er dyr og at menneskevern også er en form for dyrevern. Men å fortrinnsvis bry seg om mennesker er ikke nok hvis man vil redusere lidelse eller være rettferdig.