- Jeg har fått påpekt at min peiling på følelser hos dyr er fraværende

Vi utgjør ikke den største andelen mennesker på denne kloden vi som lever på smørsida, men vi krever desidert mest.

Likevel kvier jeg meg veldig for å kverke noen og tilberede for eksempel Coq aux Vin eller en annen høstlig gryte med en smak av hane.

Maj Britt Svorkdal Hess
Meninger

Det er nokså typisk for høsten at det blir vindfullt. Så langt har denne høsten bydd på utrolig mye sol og godvær. Vi kan nær sagt som vanlig sikkert diskutere og bli uenige eller enige om at sommeren var nokså brukbar eller helt elendig, men høsten tror jeg faktisk at vi kan enes om har vært veldig fin.

Ordet vakkert er ikke det jeg tar mest i min munn, men at denne årstida fortjener denne betegnelsen er det lite tvil om. Kaskader av farger i alle nyanser som flammer bortover skogen og fjellet gjør en helt andektig.

I sørlige deler av landet har folk blitt våte både på beina og ellers og på Toten har det vært så mye nedbør i sommer og i høst at både poteter og korn fortsatt står uhøsta rundt om på åkrene.

Det er dårlige greier. Vi har god bruk for den maten vi har her i dette landet, og selv om nedbørsmengden nok kunne kvalifisert for risdyrking, er det lite trolig at temperaturene gjør det.

Vind kan være både ubehagelig og farlig for all del, men vi har et noe ulikt forhold til dette værfenomenet. Min mormor som hadde vokst opp og bodd på Vestlandet i hele sitt liv, syntes været i Trøndelag var litt kjedelig, rett og slett, spesielt savna hun vinden.

Ett friskt drag i lufta som kunne ta tak i klesvask og vått gras for eksempel, for det var det lite av mente hun. Vandrehistorien om kjerringa som bodde på kysten av vårt langstrakte fylke som blåste på sjøen den ene dagen det var vindstille har kanskje de fleste av oss hørt?

Det forteller oss uansett at vi har ulike oppfatninger av hva som er normalt eller unormalt også værmessig. Det knaka godt i både hus og trær hos oss de dagene blåsten var på visitt. Faktisk vurderte jeg å melde inn til naturskadefondet at taket på hønsehuset fløy av og landa på plena.

Det var kanskje også traumatisk for de stakkars fjærkrea, selv om undertegnede i godt monn har fått påpekt at min peiling på følelser hos dyr er fraværende. De flaksa og kakla i hvert fall, og selv om de hadde et romslig hus tilgjengelig med både varme og høy så foretrakk de å stå ute i vindkasta. Uttrykket hønsehjerne rant meg i grunnen i hu.

Da jeg tidligere i sommer fikk de nusselige fjærkrea i gave så jeg for meg sjølhushold med friske egg til frokost. Så langt har ikke utgifter og stell stått i samsvar med produksjon, men det er godt mulig at det faktum at fire av fjærkrea er hankjønn kan være en medvirkende årsak.

Vi våkner hver morgen av et nokså hest kykkeli -ky, den minste dverghanen er den hissigste og mest lydhøre. I dyreverdenen er ikke den kombinasjonen så uvanlig. Det er jo for så vidt overførbart til den menneskelige rasen også.

Vi utgjør ikke den største andelen mennesker på denne kloden vi som lever på smørsida, men vi krever desidert mest.

Men tilbake til hønsegården så hender det at den litt større «broren» av samme art som vekkerklokka, innimellom gjør noen spede forsøk på å hevde seg, men den blir raskt dupert av «sjefen». En kan lett tenke seg noen likhetstrekk i den gata også. Min bedre halvdel har til min store forundring funnet stor glede i det daglige stellet av husdyra, men han er skeptisk til såpass mange hankjønn i samme hønsegård, og jeg vet at han har et poeng.

Likevel kvier jeg meg veldig for å kverke noen og tilberede for eksempel Coq aux Vin eller en annen høstlig gryte med en smak av hane. Jeg har et par gode venninner som sier de kan ta et eksemplar hver av arten, så det er godt mulig det blir løsninga.

Enda godt at potetavlinga vår ble litt mer vellykket enn Toten bøndene sin. Det er ikke snakk om så store mengder, men den vi har høsta inn var stor og fin. Det er riktig nok et langt stykke igjen til sjølhushold, men til neste år vurderer jeg grønnsakproduksjon i tillegg.

Naturen byr på mengder av frukt og bær som i hvert fall jeg burde vært mye flinkere til å benytte meg av. Det er en rikdom som bare står og venter på å bli høsta inn av flittige fingre. Jeg var så heldig at jeg fikk plukke meg anselige mengder av epler hos en nabo, og de nyplanta epletrærne i hagen bød på sytten flotte epler som blant anna ble til en smakfull eplekake.

Vi er sannelig privilegert vi som kan ta oss en tur ut og finne maten sjøl. Høsten er ei fin årstid, og selv om en kan ha noen pessimistiske tanker omkring en mørk og tung førjulstid så må en glede seg over det en kan. Den dagen det kommer noe hvitt stoff fra oven, så takler vi det også, har ikke sett noe annet.

Og vinden har både kommet og gått, og det store bildet tatt i betraktning så gikk det bra denne gangen også. Det skal jo tross alt en vindkule til en trønder.