Det morsomste med å gå på fjelltur er å utforske nye topper. Man blir lei om man skal kun gå på det kjente og kjære.
Jeg er oppvokst med både fjord og fjell og har vært på en god del fjellturer i løpet av mitt 24 år lange liv. Men jeg har aldri likt det. Jeg hater det. Helt til jeg flyttet til Oppdal. Det som er bra her er at du kommer fort ut av tregrensen og siden bygda ligger på en relativt bra høyde, trenger du ikke å gå i konstant oppoverbakke.
Mine siste to ferieuker for 2017 tilbrakte jeg hjemme på Nordmøre og på septembers fineste dag, skulle vi på fjelltur. Vi bestemte oss for å gå på en topp hvor ingen av oss hadde vært. Vi parkerte bilen og et skilt fortalte oss at turen ville ta rundt en time. Flott tenkte jeg og begynte på stien. Når du allerede etter fem meter må gå i det som føltes ut som ti prosent stigning med et tau hvor du kunne holde deg i.
Men det var ikke det verste. Når vi endelig kom oss ut av tregrensen, trodde vi at vi så toppen der fremme. Så vi begynte på den siste stigningen opp mot toppen med godt mot, men den gleden ble fort borte.
For vi hadde tydeligvis valgt en fjelltur som ikke bare hadde en topp, men flere. Luretopper vel å merke. Og den som satte opp skiltet som sa at det ville ta rundt en time opp, kunne ikke ha kommet fram til den tiden ut ifra en gjennomsnittlig lat nordmann.
Etter x-antall pauser og klatreetapper, nådde vi toppen, 2,5 time etter at vi startet. Utsikten var upåklagelig og vi kunne sitte på toppen og nyte en velfortjent kopp kaffe og kjeks med god samvittighet. Utsikten var verdt hele turen, selv om alle luretoppene holdt på å seire.