Takk og pris! Jeg har ikke arbeidshelg når det er skrekkfilmfestival! Andre ville kanskje ha ment at det ville vært alle tiders; gå på kino hele helga, være på jobb og få betalt for det. Ikke denne karen.
Skrekkfilm er ikke noe annet enn – om man ser virkelig stort på det – en videreføring av historiefortellingene som steinalderfolket fremførte rundt leirbålene og skremte livskiften av hverandre.
Om man tenker etter så er jo de fleste folkeeventyr ganske så skremmende, det er troll og hekser med i godt mon, og de var ikke med i fortellingene for at folk skulle sove godt etterpå.
Det er litt rart det der, det å skremme og bli skremt gir oss et ekstra kick i hverdagen, jeg synes begge deler er i overkant slitsomt; blir jeg selv skremt er ikke urvrælet langt unna og er jeg selv med å skremme noen så har jeg vondt av dem som blir skremt.
Likevel, det å sitte på internett å se videoer av folk som blir skremt er ganske moro. Små unger, bestemødre, venner og kollegaer skremmes og blir skremt, og et populært talkshow i USA har gjort det til en greie det at vertinnen skremmer gjestene, de fleste kjendiser, fra sans og verdighet.
Men det er mange måter å skremmes på. Og jeg tror egentlig at vi alle trenger å bli skremt litt av og til; da kjenner vi liksom at vi virkelig lever - i alle fall helt til man blir så skremt at blodet fryser og hjertet stopper - det har jo faktisk skjedd.
Mange tyr til ekstremsport for å få opp pulsen, selv tyr jeg til den litt mer barnslige skremselen; jeg lar meg fryde og forferde av berg- og dalbaner. Da har jeg selv delvis selv kontroll på skremmingen, og så betryggende at mange har gjort det før meg og overlevd. Men man vet jo aldri...