I min barndom så vi på pausefiskene og venta på Lekestue

Med den nye teknologien har mange ting forandret seg.

Foto: Colourbox

Meninger

En bekjent av meg ble mamma ganske sent, så hun fikk to gutter nokså på rappen.

I dag er hun midt i skoleungeperioden mens vi andre på samme alder stort sett har voksne unger. Når vi prater sammen er det tydelig at mye har forandra seg siden mine barn var på samme alder, samtidig som mye er likt.

Fotball og håndballkamper, barnebursdager, lekser og travle hverdager er som det alltid har vært, den største forskjellen er teknologien.

Jeg husker at da vår eldste sønn starta på skolen så hadde vi besøk på et foreldremøte av en forsker som var oppriktig bekymret for barna sin hverdag etter at videoen hadde gjort sitt inntog.

Hun mente at det var skadelig for ungene å tilbringe så mye tid i en stol foran fjernsynet og se på filmer. Filmenes innhold var selvfølgelig en ting, og det var nok det damen hadde mest fokus på.

Våre gutter satt klistra og så på Postmann Pat og Brannmann Sam blant annet, akkurat skadelig kunne jeg ikke helt skjønne at det var, men at vi som foreldre burde begrense tiden foran skjermen fordi det førte til passivitet, det var en selvfølge.

Det skal innrømmes at det på tidlige søndagsmorgener var en fantastisk løsning for oss med en VHS-kassett i spilleren som ga en morgentrøtt mamma en time ekstra i selskap med Jon Blund.

Forskerdama hadde tatt valget å ikke ha egen videospiller i heimen, sånn at ungene måtte gå til naboen hvis de skulle se noe annet enn Barne-TV, akkurat som at det var et sjakktrekk når det er snakk om at vi foreldre må ha et blikk på hva ungene våre faktisk sitter og ser på. Men jeg må innrømme at enkelte forskere har jeg hatt store utfordringer med å skjønne meg på.

I løpet av noen tiår har forandringene vært kjempestore. Fra min barndom da vi satt og så på pausefiskene og venta på Lekestue, til i dag når alt er tilgjengelig på en eller flere skjermer for alle, hele døgnet.

Hun som har skolegutter i nær sagt verste alderen, hvis noe kan kalles det, synes det er nokså utfordrende i perioder. Da en av guttene hadde besøk av en kompis, opplevde hun etter ikke så veldig lang tid at gutten kom bort til henne og sa at han ville hjem igjen. Han hadde selv ringt og bedt sin mor om å komme å hente han, for telefon i lomma hos en tiåring er blitt mer vanlig enn småspiker.

Da hun spurte hvorfor han hadde sånt hastverk med det og om det var sånn at gutten hennes ikke var grei å være sammen med, fikk hun til svar at det var kjedelig. Faktisk veldig kjedelig fordi de hadde bare en datamaskin i huset som de til alt overmål måtte bytte på å bruke. Han mente det var mye bedre at han dro hjem og fortsatte samværet med sin jevnaldring på sin egen PC på Skype.

Prat og samvær var visst gått ut på dato. Deres verden var i og rundt en dataskjerm. Hun var lettere rystet, men måtte samtidig ta innover seg at sånn hadde verden faktisk blitt.

Å bare være sammen og gjøre noe som krever innsats utover et dataspill, var altså bortimot en umulighet. Selvfølgelig er unger sammen, og selvfølgelig er det nyanser, men likevel kan jeg ikke annet enn å skjønne at dette begynner å bli litt problematisk.

Når vi er sammen gjennom aktivitet og samtaler, lærer vi å omgås hverandre og forhåpentligvis også å lytte og lære av hverandre. Jeg kan ikke fatte og begripe at vi kan akseptere at dette faktisk kan «gå ut på dato».

Overskrifta i avisa en morgen fikk meg nesten til å sette kaffen i halsen. En medieforsker ved universitetet i Oslo som forsket, mente at vi måtte innføre internett mye tidligere enn vi faktisk gjorde i dag. Ettåringene burde ha en Ipad eller en PC tilgjengelig nesten konstant, og gjennom disse bli sosialisert og utvikle seg. Dette ville gi dem en unik kompetanse som de ville ha bruk for resten av livet.

Unger har en spesiell evne til å tilegne seg ny kunnskap og det setter dem i framsetet med tanke på deres evner til å møte framtida sine teknologiske utfordringer. Hun mente at telefonen er det viktigste våre unger har med tanke på deres sosiale, ifølge journalisten mente dama at mobiltelefonen for dagens unger var selve livet.

Å straffe unger med å ta ifra dem sosiale medier var helt feilslått. Foreldre og andre som tok ifra ungene sine disse livsviktige duppedittene tok i fra dem relasjonene de hadde til andre, og dette var en altfor stor inngripen i den positive samhørigheten med andre ethvert barn har og trenger.

Selvfølgelig må vi alle sammen ta innover oss at verden går framover og at denne teknologien er viktig, både sosialt, kunnskapsmessig, til forskning og nesten på de aller fleste områder i samfunnet vårt. Men å tillegge dette selve meninga med livet, det mener jeg blir altfor drøyt, selv om nok både journalist og forsker valgte å sette dette på spissen.

Mobilhotell på skolene håper jeg er kommet for å bli. Og jeg håper inderlig at leik, aktivitet og tilstedeværelse aldri blir erstatta av teknikk – om den er aldri så viktig.